Av Alf Thorstensen
(Fra Det Gode Budskap nr. 8-9 – 1964)
«For loven ble gitt ved Moses, men nåden og sannheten ble gitt ved Jesus Kristus» (Joh. 1, 17.)
På veien hjem fra et kveldsmøte kom de som jeg samtalte med til å si: «Vi lever ennå i nådens tid! » Dette ble så stort for meg, og vi skal ta for oss skriftens vitnesbyrd om Guds store nåde i denne tidsalder, som er motsetning til lovens tid.
I en viss forstand har loven og nåden alltid eksistert – nemlig som uttrykk for Guds viljes og Guds delvise åpenbaring. Derom gir skriften rikelig vitnesbyrd.
Vi kan vel si at hele det gamle testamentlige forsoningssystem vitner om både lov og nåde. Da Gud visste at intet menneske kunne holde hele tibudsloven (som først ble gitt) ga ham dem derfor tilleggsloven, eller den «sermonielle lov», som den også er kalt, i forb. med den gamle testamentlige gudsdyrkelse. Når noen hadde forbrutt seg, kunne de sone sin synd med det lovbestemte offer og så få tilgivelse. Dette var jo en form for nåde midt i lovens tidsalder.
Men overalt hvor «loven» nevnes i skriften, siktes det til den lov som ble gitt ved Moses, og som behersker og karakteriserer tiden fra Sinai til Golgata. På samme måten særpreges nådens husholdning som begynner med Golgata og får sin avslutning ved menighetens bortrykkelse.
Skriften sammenblander aldri disse to begreper. Loven har sin plass og gjerning helt adskilt fra nåden.
Hva er så lov og nåde, og hva gir og virker de?
Loven er: Guds forbud og krav, Du skal – Du skal ikke – (De ti bud – 2. Mos. 20, 1-17.)
Nåden er: Guds tilbud og gave. Joh. 3, 16.
Loven virker: Fordømmelse. Joh. 8, 5.
Nåden virker: Forlatelse. Joh. 8, 11.
Loven: Forbanner. 5. Mos. 27, 26 og Gal. 3, 21.
Nåden: Løser fra forbannelse. Gal. 3, 13, 14.
Loven: Dreper. Gal. 3, 21.
Nåden: Levendegjør. Ef. 2, 1.
Loven: Lukker hver munn for Gud. Rom. 3, 19.
Nåden: Åpner den til lovprisning. Heb. 13, 15.
Loven: Gjør avstanden stor. 2. Mos. 20, 18 og Ef. 2, 11-12.
Nåden: Bringer synderen nær. Ef. 2, 13.
Loven sier: Du skal hate din fiende. Matt. 5, 44.
Nåden sier: Du skal elske din fiende Matt. 5, 44.
Loven sier: Gjør dette så skal du leve. Rom. 10, 5.
Nåden sier: Tro dette så skal du leve. Joh. 5, 24.
Loven: Fordømmer den beste. Rom. 3, 10-18.
Nåden: Rettferdiggjør den verste. Luk. 23, 43.
Dette var en liten analyse av lov og nåde. Og vi skal videre ta for oss hva skriften sier om loven. I Rom. 7, 12 sier Paulus at loven er hellig: «Så er da loven hellig og budet hellig, rettferdig og godt. Og i samme kap. v. 14 sier han at loven er åndelig. Men selv om Guds lov er både hellig og åndelig, rettferdig og god, kunne ikke Gud bruke den som frelsesmiddel. Det bør den og de komme ihu som er inne på lovgjerningenes vei til frelse og helliggjørelse. Men da ligger det også nær til å spørre: Hva skulle så loven være til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, sier Paulus. Og i Rom. 3, 19 sier han videre:
Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som har loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.
Men er da ikke loven opphevet, vil du kanskje innvende. Nei, det er den ikke. Det var folk på Jesu tid som var inne på samme tanke, og derfor sier Jesus i Matt. 5, 17-18: «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve men for å oppfylle. For sannelig sier jeg eder: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven før det er skjedd alt sammen.
Den seremonielle lov som var knyttet til den jødiske d.v.s. den gamle testamentlige gudstjeneste, den ble opphevet. Forhenget i templet som ble splittet da Jesus ropte: DET ER FULLBRAGT! var et vitnesbyrd om det. Men «loven» tibudsloven ble samtidig «oppfylt». Og derved åpnet han nådens dør, som fører inn på troens vei, og nå er adgangen fri, og hvem som vil kan komme. Eller som Paulus så vakkert uttrykker det i Rom. 8, 1-4: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets åndslov (den Hellige Ånd) har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov (fallets natur). For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds liknelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav skulle oppfylles (ikke ved, men) i oss – vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden. Derfor sier Paulus i Rom. 3, 31:
Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra, vi stadfester loven.
Da vi levet i synden, kom loven som et utvortes krav til oss – uforenlig med den ånd vi da hadde og det liv vi førte. Men da vi ble frelste, kom vi under nåden. Vi ble ett med Guds ord. Og Guds lov ble vår lyst. Det er en felles erfaring for alle som har opplevd «den nye fødsel».
Men er du ikke født på ny, er du fremdeles under loven, og dermed også under fordømmelsen. Det er hårdt å si det, men sant. Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror, men bare for dem.
Hva velger du – livet eller døden? «Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot eder. – Livet og døden har jeg idag lagt fram for deg. – Velsignelsen og forbannelsen. – Velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt». 5. Mos. 30, 19.