Stikkordarkiv: Bibelen

Bibelen er sann.

Sir Charles Marston

Slutningskapitlet av Sir Charles Marstons bok: «The Bible is true.» (Eyre& Spattiswood 1935) – 3 oplag siden november 1934. 

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 10 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Arbeidet med avslutningen av denne bok er blitt lettet ved det budskap Sir James Jeans nylig sendte British Association. Nærværende bok er nemlig blitt skrevet med ialfall noen forståelse av den betenkelighet enkelte lesere vilde ha ved å våge å forkaste fullstendig den såkalte videnskapelige kritikk av det Gamle testamente. Denne vanskelighet opstår ganske naturlig fordi denne kritikks metoder så vel som dens slutninger hadde opnådd godkjennelse og bifall fra en mengde lærde og teologer. Hvilken forutsetning kunde så en legmann ha for å dra slik autoritet i tvil? Opgaven vokste – fordi det er innlysende at de som søker en klarere forståelse og tolkning av Bibelen fortjener all mulig sympati og opmuntring. Et slikt ønske drev også utvilsomt mange til å anta de metoder som tenkere av den materialistiske skole benytter, og til å anvende disse på Bibelen. Det har nu vist sig at dette var i høi grad spekulativt; og skjønt man reklamerte med upartiskhet, var metodene både partiske og ensidige. Men de følgende uttalelser gir derimot ikke plass for slik mistanke, og man kan endog si at de setter videnskapens segl for bekreftelse og bifall over den kurs som er fulgt i denne bok. De ord som skal citeres, henvender sig til naturvidenskapen, en videnskap som kanskje mer enn alle andre hadde hatt nytte av erfaringen til å bekrefte sine resultater. Hvor meget mer passer de da på den såkalte videnskapelige kritikk av Bibelen, den som enten har gå fra lys til lys eller fra den ene feiltalgelse til den annen, uten noe bevis, for kritikerne har vært en lov i sig selv. Her følger da ordene fra presidenten av British Association:

«Den teoretiske fysiker må innrømme at hans eget fag mest av alt ligner en bygning som er slått i ruiner av en rekke jordskjelvsrystelser. Disse rystelser var nye observable fakta, og bygningen falt fordi den ikke var bygget på den solide klippe av erkjent faktum, men på gjetningens stadig skiftende sand og på spekulasjon» (se «Times» 6. sept 1934).

De nye observable fakta, når det gjelder Bibelen, er de arkeologiske opdagelser i løpet av de 10 siste år; og deres virkning på den lærdomsbygning som var bygget op av den videnskapelige kritikk av det Gamle testamente, ligner også en rekke jordskjelvsrystelser. Man må heller ikke overse at dette systems sammenbrudd befrir enhver bok i det Nye testamente og likeså resten av det Gamle testamente fra den sky av materialistisk tvil og usikkerhet som er blitt øst ut over dem helt siden århundredet begynte, og som har fordunklet deres budskap for adskillige av våre dyktigste ånder.

Hvis man nu nøie studerer den bekreftende side av hele dette nye bevismateriale, så vidner de vide slutninger som kan utledes fra det, om gyldigheten av det Gamle testamentes beretning. Sammenligningen blir desto mer slående, fordi det nye bevismateriale strir mot det man har lest i den.  For eksempel at Jeriko er så liten av utstrekning, eller den egyptiske beskyttelse som Israel nød godt av i dommernes dager.

Men hvad der angår innholdet av det Gamle testamente i dets originale hebraisk, så viser et samlet overblikk over det vidnesbyrd som er efterlatt av Noahs, Abrahams, Mose, Josvas og Ezekias’ samtidige, at det som er funnet både stemmer overens med den hellige skrift og bekrefter den. For eksempel:

1. Nu er all den fordom skaffet av veien, som var skapt av uvederheftig kritikk og som har hindret en objektiv vurdering av det arkeologiske bevismateriale.

2. Vi har beviset, fra de eldste bibliotek av kileskrift-tavler, for at Monoteisme var den oprinnelige religion. Den betydningsfulle kjensgjerning bekreftes fra andre kilder, spesielt fra antropologien. Samtidig er der bevis tor en almen tro på et fremtidig liv.

3. Beviset for at fortellingene om skapelsen, fallet, Abels død og om patriarkene før syndfloden var vidt spredt og vel kjent på Abrahamls tid.

4. Beviset for at skrivekunsten eksisterte før syndfloden, og at den blev praktisert i flere forskjellige former efter syndfloden og ned gjennem tidsaldrene.

5. At alfabetisk skrift eksisterte på Sinai-halvøen da Moses førte Israel dit ut fra Egypten. Og at den samme alfabetiske skrift blev innført i Palestina og var i bruk der ikke lenge efter Josvas dager.

6. Beviset for syndfloden og adspredelsen fra Kaukasus.

7. Beviset for den tidlig fremståtte civilisasjon i Asia og Lille-Asia; og spesielt fra kaldeernes Ur, Abrahams egentlige hjem.

8. Den geografiske nøiaktighet av 1. Mosebok og Josvas bok, så vel som den kronologiske nøiaktighet, angitt av lervarefragmenter fra de forskjellige steder.

9. Beviset for at den semitiske civilisasjon fra Eufratdalen, og senere at Hyksos derfra og fra Arabia erobret og tok Palestina i besiddelse før Abraham, og at kanaanitterne og amoritterne var akerdyrkere, akkurat som det fortelles i 1. Mosebok 9.  Derfor blev landet kalt «hebreernes land».

10. Og til bekreftelse av ovenstående Ras Shamra-beviset for at araberne i Syd-Palestina talte gammelhebraisk, og videre bevis for mystiske ceremonier i ørkenen ved Kades flere århundrer før Moses og israelitterne kom dit.

11. Identifiseringen av profesjonelle soldater, kalt «habiruer», i Babylonia og Assyria omkring 2200 før Kristus (Abraham født 2160 f. Kr.) med hebreere.

12. Keret-tavlen, funnet i Ras Shamra, som beretter at en kaldeisk høvding ved navn Terah forlot Ur i Kaldea og flyttet med sitt folk til det nordlige Syria, og at dette folk senere trengte inn i Palestina og tilførte historien navnene Zebulon og Aser.

13. Riktigheten av det Gamle testamentes kronologi fra Abraham til Rehabeam, når man legger Jerikos tidsbestemmelse til grunn; og den er virkelig bekreftet ved den astronomiske tidsangivelse av Hammurabis (Amraphel) regjering på den ene side og ved den egyptiske tidfestelse av Shehak på den annen side.

14. Det arkeologiske vidnesbyrd i forbindelse med Chedorlaomers, kongen av Elams, krigstog og med Melchisedek, kongen av Salem.

15. Det annet bevis som tjener til å fastslå at Abraham, Isak, Jakob, Josef og Josva er historiske personer.

16. Miljøet for Mose liv i Egypten, utfylt av egyptisk historie i lyset av Jeriko-kronologien.

17. Beviset fra Serabit-templet, utsmykket av prinsesse Hatsheput, og på den samme Sinai-halvø hvortil Moses førte Israels tolv stammer.

18. Ras Shamra-tavlens bevis for at der eksisterte efterligninger av det mosaiske ritual både med hensyn til ofringer og benyttelsen av tabernakelformen for gudstjeneste. Denne opdagelse er så meget mer overraskende, fordi tidspunktet, av franske eksperter i disse tavler, er angitt å være umiddelbart efter Moses.

19. Den hyppige omtale av gudenavnene El og Elohim, og omtalen av Yah på Ras Shamra-talvlen, og den bekreftelse Sanchuniathons skrifter har fått, idet han omtaler El Elyon. I denne forbindelse har man også Dr. Langdons vidnesbyrd for at habiruene eller hebreerne tjente Elohim så langt tilbake som 2200 før Kristus.

20. Jeriko-utgravningenes bevis, murene som hadde falt flatt utover, og urørte matvarer inne i den brente by, alt i nøie overensstemmelse med Josvas bok.

21. Det videre bevis fra Ai og Hazor for at de blev ødelagt omkring 1400 før Kristus, og geografiens nøiaktighet når det gjelder det overraskende angrep av det førstnevnte sted.

22. Bekreftelsen som er skaffet til veie gjennem Tel el Amarna-brevene, skrevet i den samme periode, som omtaler habirernes innfall og endog nevner selve navnet Josva.

23. Dommerbokens stillhet omkring Egypten, og allikevel denne beretnings overensstemmelse med egyptisk historie.

24. Beviset fra Tell Duweir (Lachish) som innbefatter opdagelsen av alfabetisk skrift som ikke kan være av senere dato enn 1262 før Kristus. Videre den generelle bekreftelse som man fant i ruinene av templet utenfor murene, med Amenhetep III’s scarabéer. Til dette kan man føie vidnesbyrdet om Rehabeam, Sankerib og Nebukadnesar, konger som er omtalt i det Gamle testamente i en senere periode.

En del av dette bevismateriale har avgjørende betydning. For eksempel: Den oprinnelige monoteisme – urcivilisasjonen – den almindelige bruk av skrift endog før syndfloden – den alfabetiske skrift på Mose tid, først i Sinai, så i Palestina – at det Gamle testamentes kronologi helt fra Abraham til grunnleggelsen av Salomos tempel er bevist å være korrekt, idet den er undersøkt av astronomien ved selve begynnelsen i Abrahams tid og igjen og igjen ved senere begivenheter, helt til Shishaks angrep i Rehabeams femte år – Ras Shamras bevis for at det mosaiske ritual eksisterte umiddelbart efter Moses – den fullstendige bekreftelse av Josvas boks beretning om Jerikos fall.

Slilke resultater har de 10 siste år ført med sig. Er det ikke på tide å undersøke hvilket nytt virkelighetsinnhold de gir kristendommen? Å, hvor de skulde ånde på våre tørre ben!

Man kan ha lagt merke til at de henvisninger som er gjort i denne bok til den psykiske forskning, ikke er blitt sammenholdt med de arkeologiske resultater. De er i denne bok blitt brukt mer til å kaste lys over vanskeligheter enn til å bevidne riktigheten av det Gamle testamentes beretning. Hadde dette verks område også omfattet Bibelens profetiske bøker, så vilde de ha skaffet et verdifullt vidnesbyrd, for profetien eller den gave å forutsi begivenheter må tas i betraktning ved ethvert fremtidig forsøk på å gjenoplive kritikken. Og siden det usynliges realitet nu er erkjent av videnskapen, så kan heller ikke de stadige berøringer man får med dette i Bibelen, omtales som illusjoner eller eventyr.

Sir James Jeans’ budskap til British Association henvender seg først og fremst til naturvidenskapen; dets stilltiende forutsetninger og brede grunnsetninger åpner dog en meget videre horisont. Videnskapen erkjenner nu at det usynlige er av minst like stor betydning for oss som det vi er fortrolige med gjennem sanseinntrykk. For tredve år siden la videnskapen vekt på sin viden; videnskapen av idag legger vekt på sin uvidenhet. For tredve år siden var tanken på de såkalte undere gammeldags; idag er undere mulige; de er sannsynlige, ja man kan næsten si de avgjort forekommer. Alt liv er blitt et under. Videnskapen har for lenge siden forlatt en mekanisk verdensopfatning. Glimt av uutgrunnelig glans leder sann videnskap til Gud.

Dersom man fra et slikt standpunkt nærmer sig studiet av Bibelen, er der da noen tvil om at man vil erkjenne den som Guds ord i en mer sann forstand enn noensinne tidligere? Disse arkeologiske vidnesbyrds indirekte virkning på det Nye testamente må bli uhyre stor. De ikke bare bekrefter Guds åpenbarelse for Moses, men de fører oss tilbake før Moses til Melkisedek og videre. De kaster endog lys over mysteriet som ligger i slike uttrykk som «lammet som er slaktet» (Åp. 13, 8).  Men beviset til fordel for nedtegnelser av Moses har særskilt betydning av følgende grunner:  – De som studerer det Nye testamente vil huske at Jesu Kristi svar til Djevelens fristelser i ørkenen var å citere tre steder fra det Gamle testamente. Alle disse var tatt fra 5. Mosebok, en bok som kritikerne hadde erklært var satt sammen mange århundrer efter Moses. Allikevel bemerker denne bok gjentatte ganger at Moses har sagt det som står i denne bok. Det er tydelig at ingen forklaring eller spesiell undskyldning kan bortforklare det faktum at kritikken hadde erklært den å være hverken mer eller mindre enn et falskneri. Er det tenkelig at Jesus Kristus, når han skulde svare Djevelen, løgnens far, vilde ha tydd hen til en slik kilde?

Eller igjen, og til avslutning av dette verk, blir vi stillet overfor Jesu Kristi egne ord i Joh. 5, 46 -47:

«Ti hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; ti det er om mig han har skrevet; men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?»

Fra slik en fullstendig forlegenhet har de arkeologiske opdagelser fra de siste ti år allerede befridd den kristne tro.

Hvad er sann videnskap annet enn søken efter den fulle sannhet! La oss søke å frigjøre oss fra gamle slutninger av en videnskap som man idag har bevist bar navnet videnskap med urette.

 

 

Bibelens to linjer.

Av ing. Albert Hiorth.

Eden, Ur i Kaldea, Jerusalem, (Rom) Glastonbury, Norge, («øerne») ledende til brudens bortrykkelse, og Eden, Hanok, Babylon, Pergamos, Rom, ledende til Antikrist og dommen over den store skjøgen.

(Fra Evangelisk Tidsskrift – organ for profetisk studium og åndelig livs utdypning nr. 4 og 5 – 1934. Redaktører: Lyder Engh og Ing. Albert Hiorth.
Om jeg ikke kan gå god for alle forfatterens meninger, så er det iallefall mye interessant stoff i denne artikkelen, som etter min oppfatning er like aktuelt idag som da den ble skrevet for ca. 70 år siden, kanskje enda mer.)

I våre dager, da den kirke som kaller sig den eneste saliggjørende, trer så sterkt i forgrunnen og driver en så voldsom propaganda, særlig i de land hvor den er mindre kjent, vil det være av stor betydning for den troende kristne å kunne orientere seg i spørsmålet om den eneste rette kirke, på bibelsk grunn.

Gjennem profeten Amos lover Herren at Han ikke vil gjøre noe «uten at Han har åpenbart sitt hemmelige råd for sine tjenere, profetene». Vi må da også i dette spørsmål, fremfor noe annet, kunde søke lys i Guds ord, særlig i ordet om «de siste dager», våre dager, hvor forholdene vil bli vanskeligere enn noensinne. Satan raser verre enn før, for han vet at «han bare har en liten tid».

For protestantiske kristne ligger det nær å undersøke hvad vår store kirkefar Luther har å si om denne sak, da han var den «munken som rystet en verden». Luther bragte den da så forferdelige korrupte «kirke» ut av sumpen og tilbake til evangelisk kristendom.

Vendepunktet i Luthers liv som geistlig var, såvidt jeg kan se, den dag da han erkjente romerkirken under paven som den i Åpenbaringens bok av Guds Ånd så tydelig beskrevne verdensherskende «kirke». Allerede Daniel hadde skuet denne «kirke» som verdens tradisjonelle forfølgende makt, forfølgeren av Kristi sanne kirke, «bruden».

Det var beskrivelsen av «kvinnen» i Åp. 17. og 18. kap. som åpnet Luthers øine. Denne «kvinne» sitter på byen med de syv berge og hun har det mystiske navn «Babylon» i sin panne, i sin tankes sete. Hennes bærende ideer, måtte derfor komme fra Babylon.

Fig. 1aFig. 1b

Medalje preget i Rom i 1825. Kvinnen sees sittende på jordkloden og «mange vanne».
Medaljen bærer innskriften: «Sedet super universum» («Hun som sitter på verden»).

En undersøkelse av dette i Bibelens og historiens lys er av interesse idag, likeså om denne kirkes «merke» (666) og det «merke» som brormorderen Kain fikk i sin panne har noen forbindelse med hverandre.

Da den unge Luther fikk dette lys var han katolikk og hadde all sin viden fra katolske kilder, fra «kirkefedrene». En flerhet av disse hadde hevdet at det mystiske «Babylon» var identisk (ett med) Rom, «byen på de syv berge», som den tradisjonelt benevnes like fra sin tilblivelse. Således sier biskop Bossuet at «alle fedrene» lærte dette, og Salmeron, Alcasar og Maldonatus lærer det samme.

Likeså kardinalene Bellarmine, Baronius og Newman. Ja, pavene bar endog titelen «Pontifex Maximus» og pave Pius IX sier i «Discorsi»om sig selv: «Den Cæsar som nu taler til eder. . .»

Fig. 2a Fig. 2b

En mynt preget
10 år F. Kr. og viser keiser
Augustus med titlen
«Pontifex Maximus».

 

Fig. 3aFig. 3b

Medalje preget av
pave Leo X i 1513. Herav sees at
pavene – Roms arvtagere – har
overtatt den keiserlige titel.
Leo XIII taler om sig selv som «Jesus Kristus under kjødets slør» (Baron Porchelli i sitt standardverk «Antichrist» ).

I lys av den nyeste forskning er det nu mulig å påvise at Babylons og Roms religioner, like fra de grunnleggende prinsipper og ned til ritualets minste detaljer, er den samme. Roms religion er Babylons religion, tilsatt med noen deler jødedom og evangelisk kristendom som en slags ferniss»

De grunnleggende «dogmer» er opstått gjennem århundrenes utvikling (cfr. Newmans «Development») og påtvunget den troende almenhet, kronet med dogmet om pavens ufeilbarhet (1887) – jesuiternes store mesterstykke. Nu kan vi snart se «kirken» fullført efter Åpenbaringsbokens billede, og det ennu klarere enn det skimtedes av denne «kirkes» fedre, av Luther, reformasjonens blodvidner og noen av verdens største videnskapsmenn, som f. eks. Sir Isaac Newton.

Grunnleggende verker under dette studium er Hyslop «The Two Babylons», Col Carniers «Worship of the Dead», samt Phembers «Earths Earliest Ages», som nedenfor citeres ved henvisninger. Men den som vil sette sig inn i denne sak må selv lese disse verker omhyggelig. De lar ikke tvil tilbake i leserens sinn om riktigheten av Luthers og martyrenes slutninger.

Her får en se hvorledes de i Bibelen strengt forbudte avgudsbilleder og deres tilblivelse er identiske i Babylon og Rom. Ja, vi får endog se at pavekirken i sine katekismer stryker det annet bud i Herrens lov som omhandler dette punkt. Relikviene, prestedrakten, bispenes augurstaver, cølibat, ørebikt, prestenes tonsur (solbilledet), auraene, ja messeofret med sin oblat (mola) er direkte utledet av den urgamle Babylons kultus.

Prinsippet om cølibatet sies å være innstiftet av Semiramis, cfr. Ammianus Marcellinus (Lib. XVI C. 6. p. XXV): «Semiramis teneros mares castruit omnium prima . . .» Korset blev i sin daværende form brukt som Phallusdyrkelsens symbol.

*

Efter disse oplysninger av de ovennevnte verdenskjente historikere spør en sig uvilkårlig hvorledes «kirken» søker å rettferdiggjøre bruken av samtlige disse hedenskapets parafernalia (kjennetegn) i en presumptivt «kristen» kirke.

Det blev pavekirkens store apologet (forsvarer) kardinal Newman som påtok seg det utakknemlige hverv både å forklare pavekirkens «utvikling» (tvertimot den foreldede påstand om kirken som «semper eadem», d. v. s. stadig den samme) og hvorledes de forskjellige remedier og bruksgjenstander som før tjente til bruk for hedendommen og til – djevletilbedelse, blev «helliget ved optagelse (adopsjon) i kirken» (Newman «Development» p. 359-60, cfr. Hyslop), idet kirken hadde «tillit til kristendommens makt til å motstå det ondes innflytelse og således godt kan bruke dem til evangelisk bruk. . .»

Gregor I var den første til å autorisere avgudsbilledene. «Den ulærdes bok» kalte han dem.

Katolikkene vil fortelle oss at de ikke tilber billedene som sådanne, men den guddom som er i billedet.

Bibelen er her av en annen mening. Både i Es. 8: 19 og i 1. Kor. 10: 20 finner vi, at de som tilber foran et billede i virkeligheten er djevletilbedere (med eller uten sitt vitende).

Nu er den gamle hedenske jupiterstatue i Rom «helliget» som St. Peter, og han kysses, efter god gammel babylonisk skikk. Ja, enkelte av de kyssede statuers deler må av og til erstattes, da de slites bort.

Likesom Cicero forteller at Apollosstatuen fra Cuma gråt i fire dager, så kan en flerhet av de katolske statuer både gråte, vinke, nikke og endog svette blod. Alt for de undrende 20de århundres oplyste tilbedere i katolske, tilsvarende analfabetiske, lande.

*

Ett eneste ord i Jesu Kristi Åpenbaring gir oss det manglende ledd mellem det gamle hedenske Babylon og det nye «kristne» Rom, nemlig Åp. 2: 13 om Pergamos, hvor Satans trone da stod.

Om denne religions vandring, både mot vest til Rom og mot øst til Thibet, gir den nyeste historie, støttet til den moderne arkeologi, oss klart lys. Særlig interessant i denne henseende er en bok av S. Sharp «Idolatry and its Origin» (Hodder & Stoughton, London). Denne bok viser oss hvordan den falne kristenhet og det gamle Babels Astartereligion blev forenet  i det 4de århundre.

Etruskerne (oldtidsfolk i Italien) blev romernes lærere i religion. Seks unge menn av romernes høieste adel sendtes årlig til Etrurias tolv stater for å oplæres i den hellige ritus, og kun én etrusker kunde fungere som Haruspex i Rom.

Ypperstepresten «Pontifex Maximus» var den øverste professor i prestekollegiet, den øverste dignitær (dignitet: verdighet, æresembede) i Babylons, Etrurias og Pergamos kultus. Og denne verdighet og titel er nu antatt av arvtageren på romerkirkens trone. Paven er nu Astartedyrkelsens mysteriers høieste innvidde, «Himmeldronningens pontifeks».

Newman fortelIer oss at hedendommens utensilier (redskaper) «helliges ved optagelse i kirken». Og i stil hermed er nu Babylons himmeldronning omdøpt til jomfru Maria, Madonna, og omgjort til Jesu Kristi mor, som skal tilbes fremfor Ham. Ja, enkelte av de originale hedendommens statuer er endog tatt i bruk til mariolatrien (jomfrudyrkelsen) (les Jer. 44: 17, 25).

Etruskerne vandret med sin kaldeiske religion fra Lydia og mot vest. Deres (siden Roms) pontifex Maximus var allerede på keiser Numas tid ophøiet over all lov, således også Julius Cæsar, der allerede som 16-åring var innvidd til jupiterprest og antok denne titel og arvet således alle kong Attalus rettigheter og titler.

Således blev Roms keisere, og siden hans arvinger på Roms trone: pavene, det babyloniske presteskaps overhode, og himmeldronningens yppersteprest. Merkelig er også idag at Italias største mann er satt «over lovene».

Hvor klare er dog ikke Jeremias og Patmosseerens inspirerte ord! Og hvilket lys kaster de ikke over nutiden og fremtiden, fra årtusener tilbake!

Nu var den nye Cæ-sar blitt den direkte arvtager av det gamle Babels Nebukadnes-sar og Belhas-sar (sar, ser, sir, sartitelen er like gammel som historien). Senere har vi det tyske kei-sar.

I det tredje årh. blev Heliogabalus «Gudernes moder»s prest i Hierapolis (cybele). Og derved hadde Åpenbaringens mystiske Babylon befestet sitt centrum i Rom, «byen på de syv berge» (Åp. 17: 9, 18).

Heliogabalus nølte ikke med å erklære sig selv for inkarnasjonen av Asserac (Nimrod, 1. Mosb. 10: 8), og moren (himmeldronningen) som eneste virkelige mål for tilbedelse. Hennes statue sattes på Jupiters plass.

Tilbederne av himmeldronningens statue i de katolske kirker idag burde erindre at Bibelen identifiserer billedtilbedelse med djevletilbedelse, og at den i billedet tilbedte «guddom» kan tenkes å være ham hvorom Matt. 4: 6 forteller, og som i siste instans forlanger tilbedelse. Han, som har verdensmakten idag og kan gi den til hvem han vil av sine tilbedere.

På det romerske verdensrikes faner heises nu dragens symbol. Hvor betydningsfulle blir ikke Åpenbaringens ord for oss idag i dette lys (Åp. 12: 13, 17, 18)!

Gratian avslo den tvilsomme titel, men den beryktede dokumentforfalsker Damasus kunde ikke stå for æren å bli en «kristen» overbiskop over alle andre, som siden utviklet sig (Newman) til den ufeilbare pave i Rom idag.

Hvor underlig er det ikke å lese en annen, like stor og like ufeilbarlig paves ord, nemlig Gregor den Store: «Den som forlanger å være universal biskop er vanhellig, antikristelig, en som bedrar sig selv, ja Lucifer og Antikrist» (Ep. Lib. IV, 76. 78. Lib. VII, 36. 69)!

Pavens kardinal er citert ovenfor; «Kristus eller Antikrist», sier han. Hvem skal vi nu tro?

Den kirke som Satan ikke kunde drepe, kunde han forgifte og forføre. Historien fra Eden gjentar sig, Israels historie opover i tiden.

Så var da Astarte blitt Roms himmeldronning og Madonna, og hennes sønn Jesus Kristus. Ja, Melchiternes fraksjon i Niceakonsiliet holdt treenigheten for å være «Faderen, Madonna og Sønnen», i likhet med Babel som hadde hatt Faderen, Himmeldronningen og Tammuzax.

Basilides fullførte sammenslutningen mellem de to religioner, og konsilierne i Efesus (391) og Konstantinopel (431) etablerte jomfrutilbedelsen for godt, ett av romerkirkens hovedtrekk idag. Patriark Nestorius, som protesterte, måtte gå i landflyktighet.

Dette er verdenshistoriens kommentar til Åpenbaringsbokens og Bibelens andre inspirerte ord, om verdens største «kristne» kirke, med 300 millioner åndsslaver under en ufeilbarlig, allmelktig pave i Rom.

Åpenbaringens ord var så klare at Luther og hans samtid allerede klart kunde skjelne og utpeke «‘kvinnen på de syv berge» som Rom.

*

La oss betrakte noen av de hovedtrekk som kjennetegnet dette fenomen for den unge Luther: Åp. 17:

1 . Apostelen føres ut i ørkenen – campagnaen – som før var en sammenhengende have, men senere blev en ørken av sterile, giftige sumper.

2. «Purpur og skarlagen» (v. 4), edelstener og perler. Hvilket nettop er det hvormed de katolske kirker, avgudsbilleder og prester overlesses. Skarlagensfarven er selve ødeleggelsens, nu revolulsjonens, farve. Se følgene av avgudsdyrkelsen i denne «kirke» idag: Guds straffedommer i Mexiko, i hjemlandet Spania, og i «søsterkirken» i Russland. Hun «brennes som i ild», bokstavelig talt som nevnt i vers 16.

3. Pavens egne medaljer viser oss «gullbegeret i hennes hånd» (v. 4). Og hun viser sig der som tronende på selve jordkulen, «sedet super universum» står der. (v. 1. 15).

Fig. 5

Fig. 4

En medalje preget år
1680 av pave Innocent XI.
Her avbildes på baksiden
kvinnen og St. Peters-dommen i bakgrunnen.

 

Fig. 6

Medalje preget av pave
Calixtus III i 1546: Se tiaraen
over det tomme kors med påskriften:
«Omnes reges servient ei»
(Alle konger skal tjene dig).
«Som har herredømme over
kongene på jorden» (Åp. 17, 18).

4. På Vespasians medalje (nu i Britisk museum) ser en bokstavelig «kvinnen sittende på syv berge». Og

5. hun kaller sig alle andre kirkers mor (v. 5): «Romana ecclesia, aliarum omnium mater et magistra».

6. I vers 6 og det 18de kap. vers 31 leser vi om at Jesu vidners blod er funnet i denne by. Skriker ikke martyrernes blod fra de keiserlige arenaer i kampen mot de ville dyr og de katolske keiseres autodafeers bålferder og inkvisisjonens marterkjellere mot himlen! «Rom», ekkoet fra Kains forsmådde offerbål-scene for 6000 år siden.

Ennu er neppe dette «dyr» helt utfollet for våre øine. De fleste av profetiens fortolkere mener at der vil opstå et utvidet, verdensomfattende Babel-Rom, en religiøs-politisk stat på det gamle romerrikes grunn. Denne stat vil «undertrykke den høiestes hellige» i et bestemt tidsrum, måske 3 1/2 år (Dan. 7: 25. Åp. 13:5 med flere). Hvilket da vil bli de helliges siste martyrium.

Efter foreteelsene i denne kirkes historie, og i den østlige søsterkirke i Russland idag, er vel neppe noe i retning av religiøs forfølgelse umulig. Endog i vårt «oplysningens» århundre.

*

Når en «kirke» kaller seg kristen, ligger det nær til å undersøke hvem denne Kristus er hvorefter den tar sitt navn.

Er det Ham som Bibelen taler om. Guds énbårne Sønn som blev ofret èn gang for alle på Golgata for våre synder (Rom. 6: 10. Hebr. 7: 27. 9: 27). Han som selv sa: «Det er fullbragt!» og som nu sitter ved Faderens høire, hvorfra Han skal komme igjen ved dommen, eller er det en annen?

Det centrale i romer-kirkens lære er, ifølge deres egne skrifter, messeofferet.  Det ublodige offer som hver søndag frembæres i alle Roms kirker verden over. Og dette er vel også den store forretnings største økonomiske aktivum.

Det ublodige offer blev første gang forsøkt av Kain. Men Gud krever blod som soning for synden. Endog hans énbåme sønn måtte ofres under utgydelse av blodet. En Kains eller et Roms vegetabilske oblat kan ikke erstatte Jesu død på korset.

Kains feilgrep ledet til brodermordet, og Roms feilgrep har ledet til brodermord på hele nasjoner. Det er historiens gjentalgelse.

*

Messeofferet er som alt annet i Roms ritus, urgammel hedendom. Den runde oblat (mola) fantes allerede i den grå oldtid på alle «himmeldronningens» altere (Wilkinson). Den var, likesom prestenes tonsur, et billede på solen, og på Gud som «sæden». Og dette cirkelrunde tegn «zero» var i Isis-mysteriene billedet på kvinnekjønnet. Således blev oblaten billedet på «kvinnens sæd», uten tvil en hedensk korrupsjon av den virkelige «kvinnens sæd» som Gud lovet i 1. Moseb. 3: 15.  Jer. 7: 18 forteller om kaker som bakes for himmeldronningen, hedendommens sonoffer, «messeoffer» for synd. (Se Gal. 3: 16, engl. overs.).

Messeofret fra Babylon blev optat i kirken av pave Julius III (16. årh.), og kirkekonsiliet definerte dogmet om «transsubstantiasjon», d. v. s. den lære at oblaten «virkelig, reelt og substantielt er Jesus Kristus, legemet, blodet, sjelen og guddommen, derfor den hele Kristus.  Og sier noen at oblaten bare er et tegn eller symbol på Kristus, så er han forbannet.»

«Kirken» har sikkert hatt en følelse av det «ublodige» offers utilstrekkelighet, og har opfunnet de «blødende» oblater, som engang var meget i bruk. De er nu mer forlatte, eftersom oplysningen stiger.

Dette er det som kardinal Bourne i «Times»  4/9 – 1908 kaller «vår religions sentrale mysterium».  Det er prestens trylleformular «hoc est corpus» (oprinnelsen til vårt «hocus pocus»)  som således skaper den virkelige Kristus, og denne Kristus skal tilbes med samme tilbedelse som Gud selv (latria).

Dette at presten kan skape Kristus «beviser» jo prestens uhyre makt og verdighet. Om dette viktige kapitel skriver helgendoktoren Liguori i «Selva» (sitert fra engl. i «Roman Priests Described by Themselves» ) :

–  –  «Med hensyn til prestens makt over Jesu virkelige legeme når han uttaler innvielsesordene, så har det inkarnerte ord forpliktet sig til å adlyde og å komme i hans hånd, i sakramentets form (species). Men vår forundring skulde bli ennu større, om vi bemerker at Gud selv på prestens «hoc est corpus» stiger ned på alteret, og kommer hvorhen han (presten) kaller, og så ofte som han (presten) ønsker det. Og selv om han (presten) var Guds fiende, forblir Gud til hans (prestens) disposisjon».

Ikke uten grunn er dette romerkirkens sentrale mysterium kalt den store blasfemi. Kanskje særlig når hensyn tas til de monstrøse pengesummer som sopes inn. Historien efterviser en periode da slik simoni innbragte kirken mere enn statenes sammenlagte fiskale inntekter.

Judas gjorde en lignende forretning, men betalte pengene tilbake.

*

Bibelen taler om to mysterier, «Guds hemmelighet» (Åpb. 10: 7) og «lovløshetens hemmelighet»  (2. Tess. 2: 7) som allerede på apostlenes tid var virksom. Når så den «som holder igjen ryddes av veien, da vil den lovløse åpenbares»,   «syndens menneske, fortapelsens sønn, han som står imot og ophøier sig over alt som kalles Gud eller helligdom, så han setter sig i Guds tempel og gir sig selv ut for å være Gud.»

Til dato er det vel bare én som op igjennem tidene har opfylt dette bokstavelig, paven, som båren av sin adelsgarde lar sig plassere på alteret i «Guds tempel» i Rom, ovenover messeofferet, den «virkelige Kristus». Han kalles og lar sig kalle for Gud.

«Vikaren» troner nu som suveren konge på Vatikanhøiden (Idag tilkommer der paven kongelig salutt fra alle Englands festninger og skiber!), mens Kristus, den korsfestede, selv lærte at «mitt rike er ikke av denne verden». Kanskje det allikevel ikke var så vanskelig for Luther og reformasjonens martyrer allerede da å gjennemtrenge «mysteriet Babylon», og vise oss denne «kirke»som sikkert med raske skritt nærmer sig sin fulle utvikling for en undrende (Åpb. 17: 6-7) verdens øine!

«Dyret som var og ikke er»  – Romerriket – gjenreises av avgrunnen av Mussolini, «i det gamle Roms ånd», sier han selv (Aftp. 10.10.30).  Og samtidig ser vi «kvinnen» reise sig fra å være «fangen i Vatikanet» til suveren på Vatikanhøiden. Ja, vi mener også å skimte de samtidige ti regenter «som får makt som konger». For verdenspressen kunde for en tid siden berette om «Europas tiende diktatur» (vers 12) . . . Og disse skal «stride mot Lammet», står der.

Daniel beskriver det dyr der skal «være anderledes enn de andre». Det skal undertrykke den høiestes hellige, og «tenke på å forandre tider og lov». Vi spør hvem der har forandret Sinai-loven og tatt vekk det annet bud for billeddyrkelsens skyld, og som nu også tenker på å forandre tiden for Bibelens høitid, påsken?

Men så blir retten satt, den rett som skal felle dommen, nærmere beskreven i Åpb. 17. og 18. kap. Skimter vi ikke allerede i disse dager denne dom, såvel over «kvinnen», som kongene og rikene som hadde samkvem med henne?

Disse skal jo nemlig under sin dom «hate skjøgen og gjøre henne øde og nøken, og hennes kjød skal de ete, og henne selv skal de brenne op med ild» (vers 16). I Mexiko er pavens nuntius jaget ut av landet i aeroplan. I hjemlandet Spania brennes klostrene i politiets påsyn, i selve autodafeernes land. Og søsterkirken i øst jevnes med jorden og dens prester myrdes. Dette er Herrens dom over alt avguderi som både Det gamle testamente og Åpenbaringens bok taler om. «Den som dreper med sverd skal omkomme ved sverd» . . . Og på de avgudiske kirkers ruiner vokser evangeliske menigheter frem, som i apostlenes dager.

Dommene fra det norske storting, samt i Kristiansand og senest i Oslo er vel heller ikke uten betydning i denne henseende. «‘Fallen er Babylon» . . . «Gå ut fra henne I mitt folk» (Åpb. 18: 4). Dommen skal fullbyrdes i en profetisk time. (En profetisk time regnes for 15 år.) Tenk på hvad der er skjedd med «kirken» og de katolske land i de siste 14 år. Allerede i midten av forrige århundre begynte profetistudentene å se hen til år 1934 som et i profetien meget viktig år for verdensutviklingen.

Jesus taler også om «midnattstimen»:  I den 11. time, den 11. dag i den 11. måned stanset verdenskrigen. Da, sier de engelske profetistudenter, ringtes midnattstimen inn over verden. Midnattsskriket er løftet verden over, men «brudgommen gav sig tid», står der – nådetiden forlenges litt.  La oss bruke den vel.

*

Tildels i små detaljer ser vi idag Åpenbaringens dom over «kirken» fullbyrdes. Dommen over kjøpmennene og de sjøfarende som lever av og ved henne som driver den utstrakte handel verden over, endog med menneskesjeler (18: 13). Man erindre skjærsildens ofre og nonneklostrenes millioninntekter ved «sweating-work»!  Korn, perler, gull, speserier m. m. føres dit i skibsladninger, men nu kjøper ingen varene (18:11), og så ser vi idag at kornet brennes i ovner i Amerika, og kaffen brukes til fyring på lokomotivene. For en tid siden brentes der 750,000 perler for å «lette markedet». Ja, verdens største stormakt, gullstandarden, er falt. Kongen, styrmennene, skibsførerne, «alle sjøfolk og alle de som ferdes på havet» gråter og jamrer sig: «Ve den store by . . . lagt øde i en time. . .»

Avisene avbilder idag millioner av tonn oplag tonnasje, og illustrerer «den nye industri»: Ophugningen av fullt sjødyktige skiber efter enorm målestokk. Er dette verdenshistoriens første kommentar til detaljene i Åpenbaringens 18de kapitel?

Hvorfor denne strenge dom? Jo, det er Herrens dom over avgudsdyrkelsen, og: «I denne (stad) blev funnet blod av profeter og hellige og av alle dem som er myrdet på jorden». Og nu har han «krevet sine tjeneres blod av hennes hånd» (18: 24, 19 :2).

Så Luther og martyrene rett?

Hvis så, la oss da lytte til varselsropet i kap. 18: 4.  La oss sky alt Babels vesen!

Romerkirken virker via øinenes lyst: draktenes farveprakt, kjødets lyst: musikk, røkelse, ved storaktig levnet: de pavelige og biskopelige troner (Åpb. 13: 2). Vikaren sitter på sin trone i Guds tempel, mens Kristus som hang på korset selv sier: «Mitt rike er ikke av denne verden.»

Rom tilsikter verdensmaktens trone. Endog makten til å innsette og avsette konger, om nødvendig med Kains middel. Historien vidner herom: waldenser, albigenser, hugenotter, og inkvisisjonens ofre. «Kirkens» forfulgte, slagne og martrede ofre telles i millioner. Mon ikke «dyrets merke» kan være likt med Kains?

I det vestlige «Rom» hadde eneherskeren, paven, i sin med diamanter besatte tiara innskrevet sin tite: «Vicarius Fili Dei». Efter de latinske bokstavers tallverdi blir dette sammenlagt 666 (Åpb. 13:8).

I den østlige avdeling, i det røde «dyrs» rike, hersker nu et eneveldig sovjetstyre, hvis merke er SSSR. Tallverdien av disse bokstaver er – ifølge Sepharial: «Kabbala of Numbers» (Rider & Son, London 1911) – 666-R (R for Rex, kongemaktens bokstav). Dette synes å peke i den samme retning: at Luthers syn på Åpenbaringens billede var det rette.

Den troendes opgave idag blir å studere denne videnskap i Guds ords lys, og i bønn om Guds Ånds veiledning. Og dersom vår kirkefars syn blir funnet å være det rette, så la oss lystre parolen:

«Gå ut fra henne, I mitt folk!»‘

*

Bibelens Ariadnertråd leder søkeren tilbake til fallet i Eden. Og herfra utgår en annen tråd, til ledelse for den troende, fra syndefallet til løftet gitt den samme dag. Løftet om «kvinnens sæd» (d.v.s. den jomfrufødte) som skal knuse slangens hode. Og så via Ur i Kaldea, Jerusalem, Palatium Britannicum og Englands (Irlands) kirke, og til Norge. La oss forsøke å følge denne linje gjennem historien således som vi nu kjenner den, også i arkeologiens lys.

Glastonbury.

Da Roms kronikører også er historiens, har det vært meget vanskelig å utrede Romerkirkens «utvikling», som den selv kun fører tilbake til første århundre. Og på grunn av de mange «falske dekretaler» og andre uekte dokumenter som «kirken» måtte ty til, er denne historie i viktige deler meget omstridt (Harnack ctra Rom).

Ett av de grunnleggende verk herom er Rev. R. W.  Morgan: «The Origin of British as opposed to papal Christianity»  (Marshall Bros, London 1924). Han beretter om den edle kong Caradoc av Siluria i Glamorganshire, som var den siste til å motstå de fem generaler som Rom i løpet av 7 år måtte sende til undertrykkelse av England. Rom var altså allerede dengang den tradisjonelle forfølgende makt i verden.

Det lyktes også for en tid å besette landet, og kong Caradoc med hans familie førtes fangne til Rom. Og det er et historisk faktum at kongefamilien allerede da var omvendt til kristendommen, d. v. s. den apostoliske, evangeliske kristendom (A.D. 52).

Den berømte fange fikk anvist det statelige Palatium Britannicum i Rom til bosted, og kongen fikk frihet på parole i 7 år. Hans store forsvarstale i det romerske senat er velkjent historie.

Hans anseelse var meget stor i fiendelandet, og hans ene datter – Gladys – som på grunn av sin lærdom fikk navnet Pomponia Graecina, ektet den romerske general Aulius Plautius. Hans annen datter – som omtales av Martial for sine kunnskaper og dyder – ektet senatoren Pudens. Ja, hun blev endog keiserens guddatter og kaltes derfor Claudia.

Sønnen Linus blev, som bekjent, Roms første biskop. Kong Caradoc’s residens, Palatium Britannicum, blev således hjemmet for den første evangeliske menighet i Rom, tilholds – og tilfluktssted for apostlene og de andre hedningekristne i Rom. De jøde-kristne møttes i Akvilas og Priskillas hus.

Det er velkjent at der var en kristen menighet i Rom før Paulus kom dit i år 56.

Av Paulus’ brever fremgår at han stod i nære vennskapsforhold til denne engelske kongefamilie. I 2. Tim. 4: 21 leser vi således at  «Eubulus hilser dig, og Pudens, Linus og Claudia og alle brødrene».  Disse døde alle på én nær som martyrer og begravdes i det pudentiske gravsted i Rom.

På Palatium Britannicums grunn byggedes siden kirken «Santa Pudentiana'».  Badäcker sier at denne «efter tradisjonen er Roms eldste kirke».

Roms første biskop var således ikke «St.»  Peter, men Linus, den engelske, evangeliske kristne kongesønn fra Wales.

Dette stadfestes tydelig av Roms tredje bisp Clemens Romanus og av kirkefaderen Ireneus (Ir. Adv. Hær. 111, 11 og IV, 1).

År 139 besøkte Linus’ nevø Timoteus sitt hjemland og døpte der sin nevø kong Lucius, den berømte kirkebygger, som har æren av å ha innført den evangeliske kristendom som Englands og de britiske landes nasjonalreligion.  Dette skjedde halvannet århundre før den blev statsreligion i Rom og århundrer før den katolske kirkes inntrengen ved munken Augustin.

Når historien leses i dette lys blir det klart for enhver uhildet leser at de to linjer vi følger krysses i Rom, og at Jerusalem-linjen via Glastonbury (og Irland) er kommet til Norden, til Norge, som vel med rette ansees for å være et av de mest gudbenådede land.

Allerede Sakarias taler om at Herren vil  «bringe sin Ånd til å hvile i Nordens land». Og hele Det gamle testamente synes å tyde på at det sanne Israel på sin flukt for forfølgeren skulde søke hen til  «øene i Norden og Vesten»  (Es. 42:4, 49:12 etc.).

Den sanne menighet, beskrevet som den rene kvinne i Åpb. 12 måtte fly for dragen, til «ørkenen», til Nordens land, hvor den er til idag, inntil linjen slutter med den store kataklysme i jordens og himmelens historie: Brudens bortrykkelse for å møte sin brudgom.

Norske evangeliske kristne, les hvad den engelske katolske kardinal Manning skriver i sin bok «Cæsarism & Ultramontanism» (1874) om kirken:  «. . . Men Jesu Kristi kirke (så kaller han pavekirken) er enten alt dette eller ingen ting. Ja, verre enn ingen ting, nemlig et bedrageri, et maktrøveri.  D. v. s. den er Kristus eller Antikrist. . .»

Måtte disse kardinalens ord mane den evangeliske kristne ti1 et alvorlig studium under bønn om fullt lys over dette, kanskje tidens viktigste åndelige spørsmål.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å eie det man ikke eier, og tape det man ikke har.

Dette er tre artikler av Gustav Iversen fra Det Gode Budskap nr. 21, 26 og 28  – 1954.

I

«For hver den som har, ham skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har». (Mat. 13, 12).

Verset over disse linjer er et av såkalte vanskelige ord i Bibelen. Vi finner det forresten fire steder i Det nye testamente, tre ganger med samme ord og med en liten variasjon fjerde gang. Verset, revet ut av den sammenheng det står, er jo også, uten tvil, vanskelig å forstå. Det er ikke usannsynlig at det var et jødisk ordspråk som de som hørte Jesus den gang meget lett forstod meningen med.

Det er mange år siden det ordet grep meg første gang, og jeg fant ikke noen løsning på det. Plutselig en gang jeg leste verset i forbindelsen det står til lignelsen om talentene, gikk det et lys opp for meg, og en tid brukte jeg det som tekstord ved flere anledninger. Uten å mene at jeg kan tilfredsstillende eller fullstendig forklare deg som leser dette, håper jeg det som her skrives kan bli til noe hjelp.

At den som har noe før kan få mere er forståelig. I all forretingsvirksomhet er det «gammel god latin» at «mere gir mere». Jo større driftskapital jo større muligheter for stor inntekt og like naturlig er det at det er vanskelig for en med liten kapital å nå det utbytte som en stor kapital kan gi. Men å ta fra en det som han ikke har høres jo paradoksalt ut, men er allikevel, i dette tilfelle, en realitet.

La oss se litt på lignelsen om såmannen. Vi er i den lykkelige stilling at Jesus selv har forklart den for oss. «Såmannen sår ordet. (Mark. 4, 14) Sæden er Guds ord». (Luk. 8, 11). Hva var det den som ikke hadde noe allikevel hadde? Han hadde anledning til å få noe. Hver gang et menneske hører eller leser Ordet, som i den tidshusholdning vi lever i er Evangeliet – det budskap som Jesus ga sine disipler, det eneste som kan gjøre menneskene salig. Hver gang en ufrelst leser eller hører ordet om korset, eier han noe som han ikke eier. Vedkommende eier mulighet til å bli frelst. Se hva Paulus skriver i 1. Kor. 15, fra vers 1: «Jeg kunngjør eder, brødre, det evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i, som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overga eder blant de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter skriftene». o.s.v.

Det gjelder å høre for å eie. Vi har det vi ikke vet om. Vi har Gudsriket, med all dets herlighet, lykke og framtid uten å vite om det, om vi hører og tror det ordet sier. «Den som har ører, han høre».

Samtidig må jeg peke på en meget alvorlig sak i denne forbindelse. Fra den som ikke har, det kan kanskje enklest sies slik; fra den som ikke «hørte», tas bort det han hadde, og allikevel ikke hadde. Ved å ikke ta imot evangeliet mistet han alt. Da er vi for alvor fattige og alt tapt. Det gis nemlig ikke noen anledning mere hvis vi ikke tar imot Guds tilbud som han gir oss i Evangeliet, ordet om frelsen i Kristus, som gis av bare nåde, ved tro. I den evige fortapelses-tilværelse må det allerværste være bevisstheten om at den eneste gyldige grunn til at man er der, er at man ikke «hørte» på Guds betingelse for å slippe å komme der, nemlig tok imot ordet og ble frelst. Ingen synd, ingen uduelighet, intet annet enn ikke å ta imot Guds ord er fortapelses grunn.

Håper noen som leser dette forstår at ikke noe kan stenge deg ute fra å bli frelst og salig uten det at du ikke vil ta imot frelsen i Jesus av bare nåde. Om du lengter etter å få den er den din, når du hører og tror ordet om forsoning i Kristus.

ll

«Se derfor til hvorledes I hører; for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes seg å ha.» (Luk. 8, 18.)

Det er vel ikke noe som vi mere må beklage enn mennesker som er innbilske, som mener seg å eie det de ikke eier. Vi kaller dem stormannsgale og det er ikke fritt for annet enn at man drar på smilet når vi hører hvordan de kan fantasere og skryte av sine innbilte rikdommer eller bedrifter.

Fra min barndom husker jeg en merkelig type som jeg aldri siden har kunnet glemme. Han gikk alltid i en gammel bonjour, stripete benklær og flosshatt, ofte også dinglet noen blikkmedaljer i spraglete tøystrimler på brystet hans. Over alt hvor han kom fortalte han folk som arbeidet med noe – for eksempel husbygg – at slik og slik ville han ha det; for alt eide han. De som kjente ham lot ham bare prate og holdt med ham, og det kan vanskelig beskrives hvordan han satte nesen i været og stokken sin etter å ha gitt sine ordrer. Sannheten var at han ikke eide noe av denne verdens gods, men var bortsatt for det offentliges regning. Vi smiler av slikt, men hvor mange er det som hva det åndelige angår oppfører seg på samme måte.

Hvor mange finns det ikke som i sitt forhold til de evige verdier er like innbilske som nevnte mann. I Mat. 25 kap. forteller Jesus om noen som selv trodde de var rike. De hadde store tanker om seg selv og mente de kjente Jesus og sto på god fot med ham, men hva hjalp det når han ikke kjente dem. De hadde levet på en innbildning og nå holdt den ikke. De hadde ikke grunn for sin mening og nå sviktet den innbildte grunn helt.

I forrige artikkel nevnte vi at det som er nødvendig for å eie det man ikke har er å høre . Også i forbindelse med å ikke være innbilsk står det i verset som er sitert over disse linjer: «Se derfor til hvorledes I hører.» Det betyr, sagt med andre ord: Se til hvorledes du stiller deg til Guds ord. Vi har ingen annen pålitelig autoritet i dette stykke enn Guds ord. Her hjelper ikke hva vi tror om oss selv, eller hva andre tror om oss. Menigheten i Laodikea sa om seg selv: «Jeg er rik og har overflod og fattes intet». Sannheten var at den var ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Tenk at det går an å ta så skammelig feil.

Motsetningen til innbilskhet er sannhet, og sannheten er at bare det vi eier ved tro på Jesus er virkelig rikdommer, hva det åndelige angår. Jesus sier til nevnte menighet at han råder den til å kjøpe av ham gull, glødet i ild, forat de kan bli rike. Dessverre er det mange som lever på innbildning både når det gjelder barnerett og åndelige skatter som de mener å eie. Det er dem som vil svare på spørsmålet om de er Guds barn at de håper på det. Vi er Guds barn ved tro på Evangehet, sier Bibelen. Det må man eie som sin personlige eiendom og det er en skatt som aldri taper sin verdi. Likedan er det med alle åndelige rikdommer. La oss nevne en rikdom: Guds fred. «Å eie Guds fred er dyrebar skatt,» synger sangeren. Vi kunne nevne en rekke av åndelige rikdommer, men felles for å nå dem er å «høre» (lese) betingelsene for å få tak i dem i Guds ord.

Bli bibelleser. Ved det har du muligheten til å eie det du ikke eier og eie det i sannhet. Men husk å nytte høvet mens du har det, ellers vil du forsent oppdage de ubegripelige åndelige verdier som går tapt for deg fordi du ikke «hørte». Det er det som er poenget i dette ordet av Jesus.

lll

«Hver den som har, han skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har». (Mat. 25, 29).

Vi skal i dag se litt på en annen side av det paradoksale verset vi har stanset ved i et par artikler.

Alle de tre tjenere fikk noe betrodd. Den ene fikk fem, den andre tre, og den siste en talent. Det var ikke deres egne midler, men gitt dem til forvaltning. Altså fikk de en ting de ikke hadde, men allikevel hadde: De fikk muligheter til å erverve seg noe de ikke eide, men kunne få hvis de nyttet de muligheter de derved hadde til å nå det som de betrodde midler ga dem mulighet til. Det er meget viktig å legge merke til det.

I likhet med disse tjenere har alle vi som leser dette fått betrodd en startkapital ved de evner og muligheter til å bruke dem slik at vi sanker mulighetenes frukt ved å forvalte vår betrodde kapital viselig. Det er før nevnt den enestående og over all forstand verdifulle mulighet vi har i tilbudet om frelse og evig liv i Kristus Jesus. Vi har også fått en kolossal mulighet ved å bruke de verdier Gud ga oss i de «talenter» han betrodde oss, men som først blir vår reale eiendom når vi forvalter dem riktig.

Vi merker oss også at ikke alle tjenerne fikk like mange talenter å forvalte. Slik er det også med hver av oss. Vi er ikke betrodd like mye, men vil bli lønnet etter troskapen i vår oppgave i livet. Det er klart at det synes å falle lettere å være frimodig til å bruke sine «talenter» når de er flere, når evnene er rikere, enn når man bare har den ene «talenten». Men vi må huske på at vi ikke blir krevd for mere enn det vi ble betrodd. Den som er tro i det små skal bli satt over mere.

Det er noe uhyre viktig å huske på at de anledninger vi har ikke varer evig. Hver dag ubrukt, hvert minutt bortkastet er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss muligheter til å «søke det som er der oppe» og som ikke ble brukt er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss en anledning til å være til hjelp for noen, si et lite ord til en medvandrer som kunne trøste, de mange små tjenester som vi godt kunne gjøre for en som var i behov av hjelp, det gir oss eiendommer som vi har, men ikke har før de er utført.

Et minne som aldri glemmes er en hendelse for noen år siden og som så sjokkerende minnet meg om viktigheten av å nytte tiden. En av vennene i menigheten og jeg møttes en dag og han sier til meg. «Min onkel er alvorlig syk og han ba meg si til deg at han gjerne ville tale med deg.» Da jeg hadde forvisset meg om at det ikke akkurat sto om livet, sa jeg. «I dag har jeg ikke tid og heller ikke i morgen, men dagen deretter kan jeg komme». Dagen etter møtte jeg ham igjen og med det samme jeg møtte vedkommende, sa han: «Min onkel døde i går, så nå behøver du ikke komme». Aldri er ordet forsent blitt så brutalt aktuelt for meg. Aldri skulle jeg få se eller snakke med den som jeg lot vente i to dager før jeg gikk til ham.

Det alvorlige er at når regnskapsdagen kommer for oss kan intet gjøres om. Da er alle sjanser forspilt og vi står der nakne og fattige. Først da vil vi være riktig fattige og som tjeneren med den ene talent stå med lukket munn. Det er bare en gang vi har våre anledninger. De som ble forspilt kommer aldri igjen. Dagens muligheter kommer ikke igjen i morgen. Får vi noen mulighet i morgen blir det en ny, men dagens er tapt.
Slutt.