Dette er tre artikler av Gustav Iversen fra Det Gode Budskap nr. 21, 26 og 28 – 1954.
I
«For hver den som har, ham skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har». (Mat. 13, 12).
Verset over disse linjer er et av såkalte vanskelige ord i Bibelen. Vi finner det forresten fire steder i Det nye testamente, tre ganger med samme ord og med en liten variasjon fjerde gang. Verset, revet ut av den sammenheng det står, er jo også, uten tvil, vanskelig å forstå. Det er ikke usannsynlig at det var et jødisk ordspråk som de som hørte Jesus den gang meget lett forstod meningen med.
Det er mange år siden det ordet grep meg første gang, og jeg fant ikke noen løsning på det. Plutselig en gang jeg leste verset i forbindelsen det står til lignelsen om talentene, gikk det et lys opp for meg, og en tid brukte jeg det som tekstord ved flere anledninger. Uten å mene at jeg kan tilfredsstillende eller fullstendig forklare deg som leser dette, håper jeg det som her skrives kan bli til noe hjelp.
At den som har noe før kan få mere er forståelig. I all forretingsvirksomhet er det «gammel god latin» at «mere gir mere». Jo større driftskapital jo større muligheter for stor inntekt og like naturlig er det at det er vanskelig for en med liten kapital å nå det utbytte som en stor kapital kan gi. Men å ta fra en det som han ikke har høres jo paradoksalt ut, men er allikevel, i dette tilfelle, en realitet.
La oss se litt på lignelsen om såmannen. Vi er i den lykkelige stilling at Jesus selv har forklart den for oss. «Såmannen sår ordet. (Mark. 4, 14) Sæden er Guds ord». (Luk. 8, 11). Hva var det den som ikke hadde noe allikevel hadde? Han hadde anledning til å få noe. Hver gang et menneske hører eller leser Ordet, som i den tidshusholdning vi lever i er Evangeliet – det budskap som Jesus ga sine disipler, det eneste som kan gjøre menneskene salig. Hver gang en ufrelst leser eller hører ordet om korset, eier han noe som han ikke eier. Vedkommende eier mulighet til å bli frelst. Se hva Paulus skriver i 1. Kor. 15, fra vers 1: «Jeg kunngjør eder, brødre, det evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i, som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overga eder blant de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter skriftene». o.s.v.
Det gjelder å høre for å eie. Vi har det vi ikke vet om. Vi har Gudsriket, med all dets herlighet, lykke og framtid uten å vite om det, om vi hører og tror det ordet sier. «Den som har ører, han høre».
Samtidig må jeg peke på en meget alvorlig sak i denne forbindelse. Fra den som ikke har, det kan kanskje enklest sies slik; fra den som ikke «hørte», tas bort det han hadde, og allikevel ikke hadde. Ved å ikke ta imot evangeliet mistet han alt. Da er vi for alvor fattige og alt tapt. Det gis nemlig ikke noen anledning mere hvis vi ikke tar imot Guds tilbud som han gir oss i Evangeliet, ordet om frelsen i Kristus, som gis av bare nåde, ved tro. I den evige fortapelses-tilværelse må det allerværste være bevisstheten om at den eneste gyldige grunn til at man er der, er at man ikke «hørte» på Guds betingelse for å slippe å komme der, nemlig tok imot ordet og ble frelst. Ingen synd, ingen uduelighet, intet annet enn ikke å ta imot Guds ord er fortapelses grunn.
Håper noen som leser dette forstår at ikke noe kan stenge deg ute fra å bli frelst og salig uten det at du ikke vil ta imot frelsen i Jesus av bare nåde. Om du lengter etter å få den er den din, når du hører og tror ordet om forsoning i Kristus.
ll
«Se derfor til hvorledes I hører; for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes seg å ha.» (Luk. 8, 18.)
Det er vel ikke noe som vi mere må beklage enn mennesker som er innbilske, som mener seg å eie det de ikke eier. Vi kaller dem stormannsgale og det er ikke fritt for annet enn at man drar på smilet når vi hører hvordan de kan fantasere og skryte av sine innbilte rikdommer eller bedrifter.
Fra min barndom husker jeg en merkelig type som jeg aldri siden har kunnet glemme. Han gikk alltid i en gammel bonjour, stripete benklær og flosshatt, ofte også dinglet noen blikkmedaljer i spraglete tøystrimler på brystet hans. Over alt hvor han kom fortalte han folk som arbeidet med noe – for eksempel husbygg – at slik og slik ville han ha det; for alt eide han. De som kjente ham lot ham bare prate og holdt med ham, og det kan vanskelig beskrives hvordan han satte nesen i været og stokken sin etter å ha gitt sine ordrer. Sannheten var at han ikke eide noe av denne verdens gods, men var bortsatt for det offentliges regning. Vi smiler av slikt, men hvor mange er det som hva det åndelige angår oppfører seg på samme måte.
Hvor mange finns det ikke som i sitt forhold til de evige verdier er like innbilske som nevnte mann. I Mat. 25 kap. forteller Jesus om noen som selv trodde de var rike. De hadde store tanker om seg selv og mente de kjente Jesus og sto på god fot med ham, men hva hjalp det når han ikke kjente dem. De hadde levet på en innbildning og nå holdt den ikke. De hadde ikke grunn for sin mening og nå sviktet den innbildte grunn helt.
I forrige artikkel nevnte vi at det som er nødvendig for å eie det man ikke har er å høre . Også i forbindelse med å ikke være innbilsk står det i verset som er sitert over disse linjer: «Se derfor til hvorledes I hører.» Det betyr, sagt med andre ord: Se til hvorledes du stiller deg til Guds ord. Vi har ingen annen pålitelig autoritet i dette stykke enn Guds ord. Her hjelper ikke hva vi tror om oss selv, eller hva andre tror om oss. Menigheten i Laodikea sa om seg selv: «Jeg er rik og har overflod og fattes intet». Sannheten var at den var ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Tenk at det går an å ta så skammelig feil.
Motsetningen til innbilskhet er sannhet, og sannheten er at bare det vi eier ved tro på Jesus er virkelig rikdommer, hva det åndelige angår. Jesus sier til nevnte menighet at han råder den til å kjøpe av ham gull, glødet i ild, forat de kan bli rike. Dessverre er det mange som lever på innbildning både når det gjelder barnerett og åndelige skatter som de mener å eie. Det er dem som vil svare på spørsmålet om de er Guds barn at de håper på det. Vi er Guds barn ved tro på Evangehet, sier Bibelen. Det må man eie som sin personlige eiendom og det er en skatt som aldri taper sin verdi. Likedan er det med alle åndelige rikdommer. La oss nevne en rikdom: Guds fred. «Å eie Guds fred er dyrebar skatt,» synger sangeren. Vi kunne nevne en rekke av åndelige rikdommer, men felles for å nå dem er å «høre» (lese) betingelsene for å få tak i dem i Guds ord.
Bli bibelleser. Ved det har du muligheten til å eie det du ikke eier og eie det i sannhet. Men husk å nytte høvet mens du har det, ellers vil du forsent oppdage de ubegripelige åndelige verdier som går tapt for deg fordi du ikke «hørte». Det er det som er poenget i dette ordet av Jesus.
lll
«Hver den som har, han skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har». (Mat. 25, 29).
Vi skal i dag se litt på en annen side av det paradoksale verset vi har stanset ved i et par artikler.
Alle de tre tjenere fikk noe betrodd. Den ene fikk fem, den andre tre, og den siste en talent. Det var ikke deres egne midler, men gitt dem til forvaltning. Altså fikk de en ting de ikke hadde, men allikevel hadde: De fikk muligheter til å erverve seg noe de ikke eide, men kunne få hvis de nyttet de muligheter de derved hadde til å nå det som de betrodde midler ga dem mulighet til. Det er meget viktig å legge merke til det.
I likhet med disse tjenere har alle vi som leser dette fått betrodd en startkapital ved de evner og muligheter til å bruke dem slik at vi sanker mulighetenes frukt ved å forvalte vår betrodde kapital viselig. Det er før nevnt den enestående og over all forstand verdifulle mulighet vi har i tilbudet om frelse og evig liv i Kristus Jesus. Vi har også fått en kolossal mulighet ved å bruke de verdier Gud ga oss i de «talenter» han betrodde oss, men som først blir vår reale eiendom når vi forvalter dem riktig.
Vi merker oss også at ikke alle tjenerne fikk like mange talenter å forvalte. Slik er det også med hver av oss. Vi er ikke betrodd like mye, men vil bli lønnet etter troskapen i vår oppgave i livet. Det er klart at det synes å falle lettere å være frimodig til å bruke sine «talenter» når de er flere, når evnene er rikere, enn når man bare har den ene «talenten». Men vi må huske på at vi ikke blir krevd for mere enn det vi ble betrodd. Den som er tro i det små skal bli satt over mere.
Det er noe uhyre viktig å huske på at de anledninger vi har ikke varer evig. Hver dag ubrukt, hvert minutt bortkastet er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss muligheter til å «søke det som er der oppe» og som ikke ble brukt er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss en anledning til å være til hjelp for noen, si et lite ord til en medvandrer som kunne trøste, de mange små tjenester som vi godt kunne gjøre for en som var i behov av hjelp, det gir oss eiendommer som vi har, men ikke har før de er utført.
Et minne som aldri glemmes er en hendelse for noen år siden og som så sjokkerende minnet meg om viktigheten av å nytte tiden. En av vennene i menigheten og jeg møttes en dag og han sier til meg. «Min onkel er alvorlig syk og han ba meg si til deg at han gjerne ville tale med deg.» Da jeg hadde forvisset meg om at det ikke akkurat sto om livet, sa jeg. «I dag har jeg ikke tid og heller ikke i morgen, men dagen deretter kan jeg komme». Dagen etter møtte jeg ham igjen og med det samme jeg møtte vedkommende, sa han: «Min onkel døde i går, så nå behøver du ikke komme». Aldri er ordet forsent blitt så brutalt aktuelt for meg. Aldri skulle jeg få se eller snakke med den som jeg lot vente i to dager før jeg gikk til ham.
Det alvorlige er at når regnskapsdagen kommer for oss kan intet gjøres om. Da er alle sjanser forspilt og vi står der nakne og fattige. Først da vil vi være riktig fattige og som tjeneren med den ene talent stå med lukket munn. Det er bare en gang vi har våre anledninger. De som ble forspilt kommer aldri igjen. Dagens muligheter kommer ikke igjen i morgen. Får vi noen mulighet i morgen blir det en ny, men dagens er tapt.
Slutt.