Stikkordarkiv: profetisk

Det gamle testamentes tidligste historie.

Av Sir Charles Marston.

(Fra Evangelisk Tidsskrift – organ for profetisk studium og åndelig livs utdypning årgang 1934. Redaktører: Lyder Engh og Ing. Albert Hiorth.)

Før jeg går over til å behandle dette emne i detaljer, må jeg si at Det gamle testamente er blitt dårlig behandlet gjennem de siste hundre år. Dess mere jeg betrakter saken, dess mere er jeg blitt frigjort fra de argumenter som er fremført for å kaste tvil over Det gamle testamentes historiske nøiaktighet. Jeg tror du ved en nøiaktig undersøkelse vil komme til det resultat at disse argumenter hovedsakelig er bygget på innbilninger. Det er merkelig hvor mange teorier som er fremsatt og som folk vet er feilaktige, uten at de er i stand til å finne hvor feilen ligger. Feilen vil i de fleste tilfelle ikke finnes i selve tankegangen, men i den oprinnelige antagelse, uttrykt eller ment. Dette har vært særskilt tilfelle i forbindelse med kritikken av Det gamle testamente.

Den første antagelse kritikerne gjorde – hvis uriktighet arkeologien nu har bevist – var den at menneskene i de første tider stod på et lavt kulturelt nivå. Jeg vet ikke om mange av dere har lest dr.Woolleys bok: Ur i Kaldea, men her i denne bok beretter Woolley om sine utgravninger i Ur, som viser at de stod på et høit kulturelt nivå. De bodde i hus som var bygget omtrent som våre moderne komplekser, i to etasjers høide. Noe av det merkeligste de fant i disse hus, var noen kileformede tavler med historiske og matematiske innskrifter.

Det som har størst betydning for oss er å se at skrivning var i almindelig bruk. Praktisk talt alle kritikere bygger sine teorier pa den antagelse at skrivekunsten var ukjent ved denne tid. Jeg vet at dr. Driver regner med muligheten av at skrivekunsten var kjent, men de av dere som har lest hans bøker, vet at han regner med at Det gamle testamentes eldste bøker først er nedskrevet omkring det 6. årh. f. Kr., og at de inneholdt tradisjoner som skrev sig fra det 8. og 9. årh. f. Kr. Hvor vidt dette stemmer med det 14. årh.s vidnesbyrd fra Jeriko vil du snart selv være i stand til å bedømme. Det forekommer mig at denne uttalelse tar det for gitt at skrivning ikke fantes før det 6. årh. f. Kr. Det er i hvert fall tydelig at de fleste representanter for den høiere kritikk bygger på ideen at hebreerne fa Moses til Ussias ikke kunde skrive.

Nu vel. I er alle kjent med at alle de kileformede tavler som er gravet frem i Mesopotamien og andre steder i verden, også for en del i Palestina, viser at den kileformede skrivekunst var kjent allerede fra vannflommens dager. Kritikkernes svar er at det i hvert fall ikke fantes noen  a l f a b e t i s k  skrivning. Men allerede i 1906 fant Sir Flinders Petrie, under sin ekspedisjon til Sinai

alfabetisk skrivning

i et tempel kalt Serabit. Og de tavler som blev funnet i Ras Shamra i Syria har bragt for dagen alfabetisk skrift i kileform. Det er interessant å legge merke til at denne alfabetiske skrift som blev funnet i Ras Shamra nettop fremviser de metoder som vi kjenner fra fortellingene, først av Edgar Allan Poe  i «The Gold Beetle» og dernæst i Conan Doyles: «The Dancing Men». Det sprog som er brukt i disse inskripsjoner viser sig å være en foreldet form av det fønikiske sprog. Dette igjen er en foreldet form av hebraisk. Således får vi en meget interessant forbindelse mellem fønikere og hebreere. Dette skal jeg komme tilbake til senere.

Disse inskripsjoner daterer sig helt tilbake til Josvas dager og kan også være meget eldre.

Den alfabetiske skrift som blev funnet i Sinai, er særlig viktig på grunn av det faktum at den blev funnet i et tempel for semittisk gudstjeneste. Dette tempel blev forskjønnet og utsmykket av ingen ringere enn den egyptiske prinsesse Hatshepsut. Denne prinsesse var utvilsomt den samme som fant Moses i rørkisten. Følgelig blev dette semittiske tempel utvidet og utsmykket av Moses’ kongelige velgjører. Gudstjenesten i dette tempel lignet i flere henseender den senere tabernakeltjeneste. Man har således funnet alfabetisk skrift i den samme Sinai ørken hvor Moses ledet israelittene.

Med hensyn til kileskriften tenker jeg at du er enig med mig om at der fra syndflodens dager ikke fantes en eneste periode hvor ikke de semittiske skriftlærde – for husk, israelittene var en del av det semittiske folkeslag – kunde nedskrive det som hendte.

Hvad enn kritikerne vil si, så er dog dette et meget alvorlig nederlag for dem.

Den oprinnelige religion.

En annen ting som undergraver kritikernes stilling, er opdagelsen av menneskeslektens oprinnelige religion. Noen av dere har uten tvil lest det avsnitt av en av mine artikler som stod i det utmerkede blad «The National Message». Der pekte jeg på at dr. Langdon, føreren for den ekspedisjon som fant et bibliotek bestående av tavler med kileskrift ved Kish – omkring tolv km. fra Babylon – har ved oversettelsen av disse tavler kommet til den bestemte slutning at menneskets eldste religionshistorie viser en hurtig nedgang fra monoteisme til ytterliggående polyteisme1, og en utbredt tro på onde ånder. Husk at dette særlig angår de semittiske folkeslag.

Dette er i en særlig forstand «historien om menneskets fall».  Noen av dere har kanskje lest dr. Langdons bok «Semitic Mythology». Her behandler han spørsmålet om den oprinnelige religion, og den er meget interessant å lese i lyset av studiene av Det gamle testamente.

Uten å gå nærmere inn på spørsmålet om monoteismen som verdens oprinnelige religion, ønsker jeg å nevne at de arkeologiske opdagelser og antropologenes arbeide, og de bekreftelser som antropologien har fremlagt fra alle verdens kanter har ledet prof. W. Schmidt fra Wien – den ledende autoritet på dette område – til den bestemte slutning at de primitive folk hele verden over

trodde på et høiere vesen.

Ikke over alt på samme måte eller like sterkt, men allikevel alle steder fremragende nok til å gjøre sin herskende stilling ubestridelig.

Vi ser således at enten vi tar arkeologien eller antropologien, så har deres ledende autoriteter nu kommet til det resultat at den oprinnelige tro var monoteismen. Atter ser vi at de såkalte høiere kritikeres argumenter er uholdbare. De begynner som regel med den antagelse at den oprinnelige religion skrev sig fra drømmer, tilbedelse av fedrene  o.s.v. og gradvis utviklet sig til polyteisme og kun i tidens løp – og efter deres mening først på de hebraiske profeters tid – opstod monoteismen. Du ser at denne teori er den motsatte av den som kjensgjerningene nu har ført frem for lyset.

Et annet spørsmål som melder sig i forbindelse med religionen er den primitive tro på et liv efter dette. De av dere som har lest de høiere kritikeres bøker, vet at de antar at det ikke fantes noen tro på et liv efter dette, i hvertfall ikke førenn på profeten Amos’ tid. Dette er så langt fra tilfelle som dr. Langdon bestemt hevder at den semitiske tro i Babylon (hvorfra semittene kom) mer enn 2000 år f. Kr. også omfattet en himmel for de rettferdige som gudene utvalgte, hvor livets brød og livets vann er. Disse to uttrykk: livets brød og livets vann taler til oss om de to guddommelige gaver som vår frelser Jesus Kristus bragte ned til jorden, ikke bare for rettferdige alene, men også for syndere. iDet er forunderlig å tenke på at denne tro på livets brød og livets vann som de høieste guddommelige gaver har eksistert ned gjennem alle tider, endog lenge før Abraham. Dette viser hvor feil de har tatt som påstår at der ikke fantes noen tro på et kommende liv i den semittiske religion.

Det interessante er at både antropologen og arkeologen atter igjen er kommet til nøiaktig det samme resultat.

Professor Smith skriver: «Alle primitive folk uten undtagelse tror på et liv efter dette». Like overfor dette bevis tror jeg at vi alle må være enige om å forkaste de høiere kritikeres slutninger bygget på den antagelse at monoteismen først opstod pa Amos’ tid, eller at der ikke fantes noen tro på et kommende liv på Abrahams tid.

De som leser sin bibel, vil huske det sted hvor Gud sier til Abraham: «Du skal gå inn  t i l  d i n e  f e d re».  Dette forutsetter straks troen på et liv efter dette. Således kunde vi fortsette, men det er nok å peke på et eksempel til på hvorledes den såkalte høiere kritikk går i stykker på grunn av sine falske teorier.

Det næste jeg ønsker å referere til, er tidspunktet for Israels utgang av Egypten. Dette er noe som særlig angår mig, da jeg har vært interessert i ikke mindre enn

fem ekspedisjoner til Jeriko

–  Josvas Jeriko. Jeg kan ikke gå i detaljer om disse ting nu, men skal komme tilbake til dem senere. Men hvad jeg ønsker å si her er dette: At så vidt som det er mulig å datere denne begivenhet har vi den tilfredsstillelse å vite at Jeriko blev inntatt og ødelagt av Josva nøiaktig på den tid bibelen viser, omkring år 1400 f. Kr., kanskje ett eller to år tidligere. Kanskje også tidspunktet kan føres så langt tilbake som til år 1407, som er det år prof. Garstang har akseptert. Dersom Jeriko blev ødelagt år 1400 f. Kr., og Israel vandret i ørkenen i 40 år, vil tiden for utvandringen bli 1440 eller også 1447 f. Kr. Sammenlign dette med året 1220 f. Kr. som er det år de høiere kritikere har akseptert. Vi er altså 220 år tidligere. Den vill-ledende senere tid førte til overraskende resultater. Fordi monumentene viser at Asers stamme var på sin rette plass i Nord-Palestina omkring år 1300 f. Kr., fortsetter kritikerne – på tross av denne kjensgjerning istedetfor å innrømme at deres ide om datoen for utvandringen var gal – å bestride bibelens tidsangivelse, og lager den teori at Asers stamme i det hele tatt aldri hadde vært i Egypten! Idet de arbeidet efter disse linjer, fant de at de fleste av stammene i det hele tatt aldri hadde vært i Egypten. Og når forfatteren av artikkelen om Josva i den nye «Commentary On Holy Scripture» behandlet dette emne, påpekte han at Josvas bok var uoverensstemmende fordi det var en hentydning i den til Akan av Judas stamme, som efter deres mening aldri hadde vært i Egypten. Dette er et eksempel på hvad en fundamental feil i tidsregningen kan føre til og hvorledes troen på Det gamle testamentes pålitelighet ødelegges blandt de teologiske studenter.

Jeg foreslår nu å referere til noen få opdagelser i forbindelse med Det gamle testamentes tidligere historie.

Dere kjenner kanskje til at der er funnet avleiringer fra syndfloden i Mesopotamien. Først av dr. Langdons ekspedisjon i Kish og senere av dr. Woolley i Kaldeernes Ur. I virkeligheten blev disse beviser på syndfloden funnet på begge steder bare med få dagers mellemrum. Dr. Langdon forteller mig at der ikke finnes den minste tvil om syndflodens virkelighet, da man endog har funnet en hel del tavler hvor innskriften er datert så og så mange år efter floden.

Syndflodens virkelige tidspunkt.

Bibelstudenter vil huske at den autoriserte eller hebraiske bibel regner tiden for floden til omkring 276 år før Abraham. Altså omkring 2400 år f. Kr. Men om du studerer Septuaginta, den greske oversettelse av bibelen, utarbeidet fra den hebraiske omkring 300 år f. Kr., vil du finne at tiden for syndfloden er satt til omkring 3200 f. Kr.

De nuværende langt fremskredne undersøkelser synes å støtte Septuagintas tidsangivelse. Og både dr. Langdon og andre arkeologer er enige om at syndfloden fant sted omkring år 3200 f. Kr.

For en bibelkritiker er det meget vanskelig å tro at mennesker, dyr, fugler og slanger var samlet sammen i én båt, Arken, og var det eneste liv, foruten fiskene, som overlevet floden. Men der er visse opdagelser som er meget betydningsfulle til støtte også for dette punkt.

La oss først se på 1. Moseb. 11 kap. Her beskrives adspredelsen av Sem, Kam og Jafet og deres efterkommere. Så langt som vi er istand til å trenge igjennem disse meget fjerne perioder, viser det sig at denne adspredelse virkelig har funnet sted. Det var en adspredelse såvel i rasemessig som geografisk henseende. Således var Kams efterfølgere – som kom fra Kanaan – og på hvem forbannelsen blev lagt, arbeidere. En stor feil er begått ved å tilskrive amoriterne og kanaanitene stor civilisasjon. Grunnen hertil er den, at den egyptiske civilisasjon er blitt tilskrevet egyptene, ennskjønt den egyptiske rase også var arbeidere. Alt stort innen egyptene kom fra utlendingene. Som en rase var de arbeidere, og i sitt sinn var de arbeidere. Det var tilførselen av fremmed blod og karakter som skapte de underfulle verker i Egypten.

Jeg har ikke anledning nu til å følge Sems og Jafets efterkommere. Du har hørt at Sems efterkommere oprinnelig var monotheister. Det samme var også tilfelle med egyptene, Kams efterfølgere, og der er bevis for at monotheismen også lå til grunn for religionen hos Jafets efterkommere. Og når en betrakter anthropologiens vidnesbyrd om monotheismen som den oprinnelige tro blandt de primitive folkeslag, og den videre kjensgjerning at nesten alle verdens folkeslag har beretninger om store vannflomme, er en nødt til å si at der er mange bevis på at syndfloden var en meget større katastrofe enn almindelig antatt.

I følge de kileformede inskripsjoner kom det semitiske folkeslag til verdighet først.

I Sargon av Agades tid.

Dennes regjeringstid er satt til år 2751 f. Kr. Denne tidsbestemmelse er basert på astrologiske slutninger og skal være ganske nøiaktig. Agade skal være et sted i Mesopotamien, men er ennu ikke funnet. Sargon påstår at han i sine seierstog trengte frem like til strandbredden av Mediteranien olg til Syrias kyster. Heroditus begynner hans historie med en beretning om fønikerne, og de tall han opgir viser at Tyrus blev grunnlagt år 2746 f. Kr. Det viser sig altså å være den samme tid som når Sargon trengte frem til Mediteranitens kystbredder. Hvordan det nu enn kan forholde sig, så ser det ikke ut til å være tvil om at semiterne – det folk hvorfra Abraham kom – hadde trengt frem til Mediteraniens kyster 600 år før Abraham, og at dette er fønikerne.

Jeg har allerede referert til Ram Shamra-tavlene, som er skrevet på et sprog som kan kalles arkaisk-fønisisk, eller arkaisk-hebraisk. Disse Ram Shamra-tavler er av religiøs karakter, og ennskjønt de er blandet med en hel del polytheisme og mythologi, inneholder de allikevel – såvidt jeg vet – alle de navn på guddommen som er brukt i vårt Gamle Testamente. «EL», som er det navn på Gud som er mest brukt i det Gamle testamente, står her som den høieste guddom.

«Elohim» som er flertallsformen for Gud og som er brukt i den første setning i 1. Mosebok: «I begynnelsen skapte Elohim himlen og jorden. . .» finnes også ofte på tavlene. Det er også ganske nylig bekjentgjort at navnet «Jehova» finnes på disse tavler som «Yah» eller «Jah». Dette er så meget mer interessant som dr. Langdon i sin studie av den kileformede skrift uttaler, at det ord vi oversetter med Jehova i det Gamle Testamente oprinnelig blev skrevet som «Yah» eller «Jah». Disse tavler var funnet i Mesopotamia. Og de refererer også til religiøse offer og handlinger som inneholder hentydninger til «førstegrøden», «syndoffere», «brennoffere» og «takkoffere». Disse er de samme religiøse offer og handlinger som Moses innstiftet i ørkenen. Tidspunktet er også omtrent det samme. Vi finner således at de var en del av det store semitiske folks religion på denne tid.

La mig for et øieblikk forlate Ram Shamra og vende tilbake til Sinai. Det tempel som jeg refererte til på Sinai blev brukt av de semitiske grubearbeidere som arbeidet i de omkringliggende turquosi2 gruber. Der finner vi også igjen religiøs tilbedelse før Moses tid i likhet med den som er beskrevet i det Gamle Testamentes tidligste bøker. Der fantes bekkener som var brukt til ceremoniell tvetning, således som foreskrevet for Tabernaklet. Der fantes også stener opsatte på sovesteder, lignende den som Jakob opsatte i Betel.

Således tilhørte både fønikerne og de semitiske tilbedere i Sinai det samme folkeslag som Abraham. Og disses religiøse handlinger var i slekt med de som Moses innstiftet.

Hyksis eller hyrdekongene.

Josefus, som siterer den egyptiske historiker Manetho, forteller at disse konger inntok og regjerte over Egypten i et tidsrom av 515 år. Og så vidt vår undersøkelse nu fører oss, må også disse tilhøre det semitiske folkeslag. Jeg er derfor tilbøielig til å identifisere Hyksos med hebreerne, idet jeg alltid minnes at Abraham ikke var den eneste hebreer. Der er steder i 1.Mosb. som leder oss til å anta at ordet «hebreer» også blev brukt om andre enn Jakobs barn. Da Josef blev fanget og ført til Egypten sier han: Ut av hebreernes land blev jeg ført. Det synes utenkelig at disse hebreer var bare Josefs elleve brødre. Josefus, den store jødiske historiker, sier selv om Hyksos «våre fedre». Disse Hyksos var et slags aristokrati. Selve ordet betyr «Royal Shasu». De var et aristokrati fra Frat-dalen. De trengte først inn i Syria og ved hjelp av sine brødre, fønikerne, strømmet de gjennem Palestina, lenge før Abrahams tid, og bosatte sig i Gasa. Denne stad, som Sir Flinders Petrie nu graver ut, blev deres store sjøhavn og landingsted i Egypten.

Sir Flinders Petrie innvier de siste år av sitt verdifulle liv til utgravninger ved grensen mellem Egypten og Palestina for avgjørende å kunne fastslå spørsmålet om Hyksos og tiden for deres okkupasjon.

I det gamle merkverdige Gasa har han funnet fem palasser, det ene under det annet. Det eldste av disse palasser, og visstnok det fineste, er fra år 3000 f. Kr. Husene tyder endog på en større civilisasjon enn i Kaldeernes Ur. Gasa blev forlatt omkring Thotmes III’s tid, og var et meget større sted enn Jeriko. Ruinene ligner for en del Pompeis ruiner. Her blev en stad forlatt på grunn av malaria. Husene står 8 og 9 fot høie, med ubeskadigede gater. Disse huser viser, som jeg sa, en høi civilisasjon. De hadde baderum og andre bekvemmeligheter som i meget ligner de moderne.

Sir Flinders tror at Hyksos erobring av Egypten blev utført ved hjelp av hester og vogner. Egypterne i de dager hadde aldri sett hester og vogner. Disse Hyksos kom fra Norden, og med sine hester o)g vogner jaget de Egyptens fyrster op langs med Nilen til nærheten av Sudan, og styrte deretter landet i 5 a 6 hundre år.

Den tanke at disse Hyksos var hebreere, som også Josephus påstår, opklarer et mysterium som har vill-ledet bibelkritikkerne. Hebreerne fikk ikke sitt sprog og sin kultur fra kananitene, men disse siste fikk det fra hebreerne. Og det som hører med til sproget hører også med til skrivningen. Hyksos medbragte de kileformede skrifttegn fra Babylonien, og utviklet, i forbindelse med den fønikiske gren av sitt folk, den alfabetiske skrift. I dette historiske lys får også beretningen i 1. Mos. 14 om Kedorlaomers inntog, ny betydning. Den Hellige Skrift forteller oss at kongene av Sodoma og Gomorra og andre steder i tolv år betalte skatt til

Kedorlaomer, Elams konge.

Når du studerer Bibel-kartene og finner stedene Elam og Det døde hav, undres du kanskje på hvad Kedolaomer, kongen i Elam, hadde å gjøre med et sted som lå så langt borte. Det er bare noen få dager siden Sir Flinders Petrie fortalte mig, at den kultur som preget Hyksos var Elamitisk. Således kunde vel en Elamitisk konge være like interessert i steder ved enden av Jordan-dalen som i Gasa ved kysten.

Professor Garstangs ekspedisjon til Jeriko i 1933 har vist, at det Jeriko som eksisterte før Josvas tid, og hvis rester ligger under ruinene av det Jeriko som Josva inntok, i virkeligheten var en stor lagerby for Hyksos. Men Elam var Sems eldste sønn, derfor var Kedorlaomer også semit. Og dersom han ønsket et sted, hvor man kunde innsamle skatt fra kongene, var intet sted mere beleilig enn Jeriko, øverst ved enden av Det døde hav. En undersøkelse av beretningen om hvorledes disse konger blev overvunnet, leder til den slutning at slaget må ha funnet sted næsten like utenfor Jerikos murer.

Du vil huske at Abraham med 318 av sine tjenere satte efter Kedorlaomer og hans allierte, overvant dem og befridde Lot. Derefter kom Melkisedek ut for å velsigne Abraham. Melkisedek var konge i Salem.

Hvem var Melkisedek?

Navnet Melkisedek = «Melki Zedek». Senere leser vi om en konge i Salem,eller Jerusalem, som hette «Adoni Zedek». Spørsmålet er derfor: Hvem var «Zedek»? De rabbinske legender, som fører tilbake til meget gamle tider, forteller at Melkisedek var selve patriarken Sem.

Ras Shamra-inskripsjonene vidner tilfeldigvis om påliteligheten av en fønikisk historie, skrevet av en gammel vismann ved navn San Sanchuniathon. Han skal ha levet før beleiringen av Troy (1179 f. Kr.). Han gir oplysninger fra fønikiske skrifter 800 år tidligere. Dette fører oss næsten tilbake til Abrahams tid.

Sanchuniathon forteller at fønikernes oprinnelige guddom var El Elyon. Vi har derfor en direkte forbindelse mellem disse tidlige fønikiske skrifter og El Elyon, for hvem Melkisedek var prest. Dessuten føier han navnet Sydyc til Sem, og det er tydelig at Sydyc er det samme navn som Zedek. Så, enten Melkisedek var Sem eller ikke, hadde han i hvert fall et navn som forener ham med Sem og gir rum for den tanke, at han var en av de Hyksos som fremdeles tilbad sin oprinnelige guddom El Elyon.

Moses.

Der er funnet mange ting som vidner om Moses liv. Datoene viser at Moses formynderinne var prinsesse Hatshepsut. Hun styrte Egypten under Thotmes II’s hele regjeringstid og under de første 14 år av Thotmes III. Tidsangivelsen fra Jeriko angir den nøiaktige periode av Moses liv som Hatshepsut levet.

Tilsist noen ord om

Tel-el-Amarna-tavlene.

Disse egyptiske funn inneholder en appell til den egyptiske konge Farao, Amenhetep III, og hans efterfølger Akhenaton, Tut-ank-Amens svigerfar, om å komme og redde dem av Hibirus hender. Hvem var Hibiru? Dr. Langdon sier at disse finnes på de mesopotamiske kileskrifttavler, og han nærer ingen tvil om att Hibiru var hebreerne. Vi har således et selvstendig bevis for at Kanaans erobring av Israel under Josva fant sted under Amenhetep III’s regjering omkring år 1400 f. Kr. Dersom noen tviler på denne identifisering (gjenkjennelse) av Hibiru, har vi et annet bevis som kanskje kan være overbevisende. En Agnostisk journal skrev for noen måneder siden om disse arkeologiske opdagelser fra Jeriko: «Hvorledes vet vi at en mann ved navn Josva noensinne har levet? Vis oss navnet Josva, og vi vil tro.»

Navnet Josva finnes på en av disse kileskrifttavlene funnet i Tel-el-Amarna.

 

Noter:
1. Monoteisme: troen på en Gud. Polyteisme: troen på mange guder.
2. En slags sten.

 

 

 

El Amarna-tavlene.

Av O. Haglund.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 6 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Av de merkelige funn som i den siste menneskealder er gjort i de forskjellige bibelske land er El-Amarna-tavlene noen av de mest betydningsfulle og opfattedes med rette i sin som et knusende slag mot bibelkritikken. Historien om hvorledes disse tavler blev opdaget er i korthet følgende:

En fellah (bonde-) kvinne holdt på å grave efter mærgel i jorden ved  E l  A m a r n a, et sted noen kilometer syd for Mellavi i Øvre Egypten, nær byen Schech Kandil ved Nilen. Herunder støtte hun med spaden mot noen morkne kasser som var fulle av lertavler, fullskrevne med antikke bokstavtegn.

De merkelige tavler fant snart veien til Europa. Vesterlandske turister og fortidsforskere betalte gjerne godt for disse tavler. Der blev ialt funnet over 350 slike tavler, som efter hvert havnet i de forskjellige museer i Europa, de fleste dog i Britisk museum i London og det kongelige museum i Berlin.

Det viste sig at tegnene på tavlene var babylonisk kileskrift. Sproget var også for størstedelen babylonisk, hvilket var det almindelige sprog innen diplomatiet og handelsverdenen.

Disse lertavler fortelIer sin egen historie, og denne var både uventet og sensasjonell. Det viste sig nemlig at en del av dem var brever fra egyptiske embedsmenn og innenlandske konger i Kanaaen – kalt Mat Kinahi eller Mat Kinanhi – og Syrien, lande som dengang stod under egyptisk overhøihet. Disse brever var adressert til den egyptiske Farao med inntrengende anmodning om å sende militærhjelp mot et inntrengende folk som i brevene kalles  H a b i r i.  Både teologer og arkeologer er i almindelighet enige om at dette betyr hebreerne eller Israels barn. Disse tavler inneholder således intet mindre enn den politiske korrespondanse fra Palestina og landene i nord og øst til kongen i Egypten under Moses og Josvas tid.

Brevene savner dessverre tidsbestemmelse, men det har lykkes forskerne å bestemme tidspunktet overraskende nøiaktig.

Det første man hadde å gå ut fra var selve stedet hvor de blev funnet. Det viste sig nemlig at stedet var identisk med Farao  A m e n o p h i s  IV  residens
C h u t  A t e n.  Denne konge forsøkte å reformere den før-egyptiske religion ved å erstatte den rådende polyteisme (flerguderi) med tilbedelsen av solen som den eneste gud. Selv antok han navnet Achsnatan eller  C h u-e n-A t a n  («Solskivens glans»). Forgjeves søkte han å gjøre  T h e b e  til midtpunkt for solkultussen og måtte derfor grunnlegge en ny residens i Amarna. Dit blev også riksarkivet forlagt. De fundne lertavler er en del av dette arkiv.

Efter hans død vendte man tilbake til den gamle presterlige polyteisme, og man forsøkte å utrydde alle minner efter kjetterkongen. Kongesetet blev også flyttet, og stedet forfalt med tiden til en grusdynge.

Denne reformasjon er av største interesse, betraktet i lyset av Bibelens opgaver. Det er nemlig åpenbart at den skjedde i forbindelse med store begivenheter som fant sted i landet og i kongehuset. Det ligger nær for hånden å tro at de ti plager som rammet egypterne før Israels utgang, og den underfulle Guds-dom som med ett slag tilintetgjorde den foregående konge  A m e n o p h i s  III, og hans hær ved overgangen over det Røde hav, var årsaken til denne reformasjon.

Han så i de svære hjemsøkelser den ukjente Gudens hånd som bistod hebreerne, den Eneste, i motsetning til egypternes mangeartede gudeverden. Han forsøkte da på sitt vis å innføre tilbedelsen av den Ene Gud, dog naturligvis med hedensk preg.

Men det er lettforklarlig at en fyrste med så sterk religiøs interesse og med de kamper og omveltninger som fant sted i hans eget land, ikke hadde tid eller kraft til å gjøre sig gjeldende overfor vasallstatene i nord. I hans senere regjeringstid bad de om hjelp mot de truende fiender  «H a b i r i» – som uten tvil er de samme som hebreerne under Josvas førerskap. Men deres bønn var forgjeves.

Kritikernes påstand om at undertrykkelsens Farao skulde være  R a m s e s  II, og at utgangen fra Egypten skulde ha funnet sted under  M a r e n p t a  omkring år 150 efter Amenophis IV. regjering er i lys av mange kjensgjerninger og ikke minst de siste opdagelser umulig å forsvare. Tidspunktet for utgangen av Egypten blir, efter de sikreste kilder omkring år 1450 f. Kr. (Se E. T. årg. 1934, side 94).

Den nyere bibelske historieforskning er mer og mer blitt overbevist om at de bibelske tidsbestemmelser er fullstendig riktige. Assyriolagenes beregninger – som ligger til grunn for den kritiske teologiens årstall – bygger på  k o n g  A s u r d a n i l  III.s beretning om en solformørkelse som skulde ha funnet sted i juni måned i hans niende regjeringsår, hvilket er beregnet å motsvare år 763 f. Kr. Imidlertid inntraff der en annen, til og med større, solformørkelse 46 år tidligere i samme måned år 809. Det er derfor grunn til å betrakte dette år som Asudanil III.s niende regjeringsår. Dersom dette erkjennes blir der en forunderlig overensstemmelse med Bibelens opgaver.

Av fundene i Amarna fremgår det videre at Amenophis III. var samtidig med den babylonske konge  K a d a s m a n-E n l i l  I. og  A m e n o p h i s  IV. med
B a r n a b u r i as  II., konge i Babylon, og med  A s s u r-U b a l l i t, konge i Assyrien.

Amarnabrevene avspeiler på en slående måte Mosebøkernes og Josvas oplysninger. De viser at Egyptens Faraoer før utgangen var Kanaaens suverene herskere, og at de enten innsatte landshøvdinger i de viktigste byer som stod direkte under Egyptens konge, eller også at de lot innfødte fyrster regjere der og lot disse betale skatt til Egypten. Herav forstår vi hvorfor Egyptens makt måtte knuses gjennem katastrofen ved det Røde hav. Det var ikke bare Egyptens porter som skulde slås op for at Israel kunne gå ut, men vokterne ved Kanaans porter måtte også fjernes for at Israel kunne komme inn. Derfor var Kanaan på denne tid overgitt til sig selv. Dette forhold avspeiler sig såvel i Amarna-brevene som i Josvas bok. Og det er innvandringen i Kanaan under Josva og kampen mot de inntrengende «habiri» som en stor del av de mange lertavler beretter om.

Før disse brever blev opdaget påstod bibelkritikkerne at Moses ikke kunne ha skrevet Pentateuken (mosebøkene) – da skrivekunsten på den tid var ukjent. Denne barnslige påstand fikk sitt rette svar av disse lertavler fra El Amarna, som viser at en veritabel iver for skrivekunsten hersket i Asia allerede før Moses.

De aller siste års utgravninger viser dessuten at skrivekunsten var tusenårig på Mose tid, idet den var kjent og flittig anvendt i det urgamle  Ur  allerede før Abrahams tid. Den er sikkert like gammel som menneskeslekten selv.