Av Lyder Engh.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 3 – 1937. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Forløsningen i  Jesus Kristus er resultatet av guddommens virksomme egenskaper i sin høieste utfoldelse. Den rummer alt det den treenige Gud har å gi sin skapning. Derfor blir også alt det vi taler og skriver om den, så ufullstendig.

Forsoningen er den høieste videnskap som kan beskjeftige det menneskelige sinn. Og siden den direkte angår det guddommelige liv og hvad dette har skjenket oss, kan ingen annen enn Guds Ånd  føre oss inn i denne. Den er dessuten av åndelig art og kan derfor ikke forståes av andre enn åndelige mennesker, d. v. s. mennesker hvis ånd er gjenfødt av Guds Ånd.

Forløsningen kan aldri skilles fra Jesu Kristi blod. Jesu blod er en virkelig ting og ikke bare et symbol på noe annet. Offerblodet i den gamle pakt var heller ikke symbolsk uten i den forstand som det pekte hen på blodet av Guds Lam som skulde komme.

Gud sa: «Jeg vil se blodet»,  «Uten blodsutgytelse skjer ikke forlatelse»,  «De har tvettet sine kjortler og  gjort dem hvite i Lammets blod».  2. Mosb. 12, 13;
Hebr. 9, 22;  Åp. 7, 14.

Blodets forløsende kraft ligger i dets forsonende verdi. Og blodet forsoner kun av den grunn at livet er i blodet.  3. Mosb. 17, 11:  «For kjødets sjel (liv) er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler (liv), for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen (livet) er i det».

«Blodet på alteret» peker hen på en fullbyrdet ofring, en iverksatt forsoning. Det står ikke at blodet er livet, men at livet er i blodet. Blodet forenet med legemet vidner om liv, men «blodet på alteret» – skilt fra legemet – vidner om død, et liv utslukt i døden. Blodet forsoner fordi det er beviset på at den rettferdige gjengjeldelse for synden er utkrevet og erlagt.

All synd var belagt med dødsstraff, men i de fleste tilfelle kunde denne dødsstraff utsones gjennem et stedfortredende offer, enten nu dette var en fugl, en okse eller et lam. Kun når fattigdom hindret en israelitt i å frembære et blodig offer, kunde noe annet erstatte det. 3. Mosb. 5, 11.

Det er blodets verdi infor Gud som er det avgjørende. Det er ikke vår beskuelse av blodet som gjenløser, men Gud sier: «Jeg vil se blodet».  Mordengelen i Egypt hadde ikke tatt noe hensyn til blodet dersom det hadde vært strøket på dørens innerside. Det måtte være utenpå huset. Blodets verk er således først et verk innfor Gud. Blodets verk i oss tillempes ved tro. Når jeg tror på det forløsende verk blodet har virket innfor Gud, tillemper Gud Jesu verk i meg. Min skyldbetyngede samvittighet renses – Hebr. 9, 14 – Gud gir oss et nytt hjerte og en ny ånd – Esek. 36, 26-27 – alt gjennem troen og Ånden.

Det som gjør Jesu blod så verdifullt og forsonende innfor Gud, er den kjensgjerning at det er «blodet av et ulastelig og lyteløst lam». 1. Pet. 1, 19.

Offerblodet i den gamle pakt kunde ikke bortta synder – Hebr. 10, 4 –  men de som bar disse offer frem, bekjente derved sin synd og viste samtidig at de trodde på den forsoning som Gud engang i fremtiden skulde tilveiebringe gjennem Jesu blod. På dette grunnlag blev Abel og alle de hellige i den gamle pakt rettferdiggjort. Kain derimot viste ved sitt ublodige offer at han forkastet forsoningen i blodet.

Jesu blods forsonende og gjenløsende virkning ligger deri at det var blodet av Guds fullkomne sønn. Og når blodet er beviset for Gud om et utslukt liv i døden, så er Jesu blod beviset på et gud-menneskelig liv utslukt i døden. Men nettop her ligger gjenløsningens hemmelighet.

I salmen 49, 8 erklærer Guds Ånd at  «en mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham  –  for deres livs utløsning er for dyr».  Derfor måtte Gud selv bli deres gjenløser. Om Israel heter det i salmen 78, 35:  De «kom i hu – at den høieste Gud var deres gjenløser».

«Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv til en løsepenge for mange.»  Mark. 10, 45.  «Han som gav sig selv til en løsepenge for alle.»  1. Tim. 2, 6.  Dette var «liv for liv»,  men et gud-menneskes liv for vårt. Derved kjøpte han slekten tilbake til Gud fra døden og fordømmelsen.

 

 

 

Tale av forstander Daniel Nilsen på Landsmøtet i Kristiansand

 (Referert ved Red. i Det Gode Budskap nr. 28 – 1950)

 –  Som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort.  (Rom. 3, 25.)

I dette verset finner vi noen uttrykk som særlig har beslaglagt mine tanker: Blodet, nådestolen, troen, rettferdigheten og synden. Vi kan si, med all rett, at her er både fallet og oppreisningen omtalt. Det er meget om å gjøre for Herren å få oss til å forstå at dette gjelder både fallet og oppreisningen.

Vi lever i en tid da satan utfolder sin virksomhet som aldri før. Denne virkelighet driver oss inn i bibelen.

–  Kristus stillet til skue i hans blod – hva betyr det?

Jo, han ville vise sin rettferdighet i forbindelse med Guds langmodighet med de synder som før var gjort. Det er vel å merke seg at soning er ingen borttakelse av synden. Guds rettferdighets krav ble derved ikke tilfredsstillet. Da ingen kunne møte det, tar Gud sin egen sønn.

Gud hadde sagt: Den som synder skal dø. Det menes ikke bare fysisk død. Tross alt som var skjedd, all ofring, så var der ennå ikke noe generellt oppgjør. Det kunne ikke skje ved dyrs blod, ei heller ved menneskers for all hadde syndet. Alle var besmittet, og besmittelsen var synden.

Men ære være Gud – han førte et annet menneske inn på galeriet, Hebreer galeriet. Jesus kunne tilfredsstille Guds rettferdighetskrav.

–  Men da Kristus kom. –   Gud stilte først Kristus tilskue i hans blod,  for at satan skulle se at Gud ikke så mellom fingrene. Han hadde jo sagt:  Den som synder skal dø. Ser du nå at jeg hevder det jeg har sagt!

Her har vi stedfortredelsen i konsentrert form. Jeg tror på den. Dersom du ikke tror på dette er din synd ikke fjernet på denne måte. Han ble stillet til skue for deg og meg. Det er som Gud sier: Ser du hvor gruelig synden er er? Jeg måtte ta min egen sønn.

–  Så elsket Gud verden, at han ga sin sønn, den enbårne – .  La oss erindre ordet fra korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!

Det er fakta at Gud måtte forlate sin egen sønn. –   Et øyeblikk varer hans vrede og en levetid hans nåde. Å, om jeg kunne vise deg ufrelste din synd! Han gjorde alt dette for å frelse deg.  Han hadde ingen annen hensikt.

– Jesus med frelse kom ned til vår jord,
drevet dertil av sin kjærlighet stor.

Englene begjærte å skue inn i dette: Forat Guds mangfoldige visdom nu ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himlen. (Ef. 2, 10.)

Avgrunnens makter hører. Gud selv hører. De har lyst å forene seg med oss. Avgrunnens makter raser når de hører oss lovprise blodet. De liker det ikke.

– Som en nådestol i hans blod, en stol, der det utdeles nåde.

– Da dette budskap jeg forstod
i floden sank jeg ned,
og frelse fant i Jesu blod,
som evig varer ved.

I «Arken» var der 3 ting: Lovens tavler, Arons stav og lokket som var nådestolen. Da ypperstepresten kom inn, kunne han ikke åpne arken, men bare stenke blodet på nådestolen,  og forsamlingen. Blodet på nådestolen var en bestemt prediken til folket,  og der møter Gud dem.    Ned i arken lå den brutte lov, men så kom blodet over på nådestolen. Om loven etterpå ble krenket, ropte blodet:  –   Der er forsoning!  Krenkelsen er sonet!

Men Kristus som nådestol førte lenger. Ikke bare til å gjøre soning, men Kristus som «Lovens ende», ikke bare sonet, men borttok synden:  –  Kristus åpenbartes en gang ved tidenes ende, for å bortta synden ved sitt offer. Ikke bare stryke over. Nei, fjernet!  La oss tro Gud, så opplever vi det han har sagt. Nå er vi ikke lenger redd lovens krav. Den er oppfylt.

                     –    For vi tilber i en helligdom
hvor Lammets blod for Guds åsyn kom
hvor vi er fri for all skyld og dom
og blodbestenkte på sjelen.

 Det hjelper ikke hva Gud har gort, hvis vi ikke tror det. Når der snakkes om at Kristi blod visselig betyr noe for Gud, men jeg må kjempe for å få selvlivets blod «presset ut», så er dette opprør mot Gud. Nei, det er ikke så!      –  Jesu Kristi Guds sønns blod renser fra all synd. Der står ikke noe om selvlivets blod, men Kristi Guds Sønns blod. Denne framstilling taler om det som er skjedd: Forat Gud ville vise sin rettferdighet. Her går folk og kjemper og maser for å bli løst fra ditt og datt.

Kom inn for nådestolen og bli løst. Der blir du virkelig løst.