Av Lyder Engh.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 3 – 1937. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Forløsningen i  Jesus Kristus er resultatet av guddommens virksomme egenskaper i sin høieste utfoldelse. Den rummer alt det den treenige Gud har å gi sin skapning. Derfor blir også alt det vi taler og skriver om den, så ufullstendig.

Forsoningen er den høieste videnskap som kan beskjeftige det menneskelige sinn. Og siden den direkte angår det guddommelige liv og hvad dette har skjenket oss, kan ingen annen enn Guds Ånd  føre oss inn i denne. Den er dessuten av åndelig art og kan derfor ikke forståes av andre enn åndelige mennesker, d. v. s. mennesker hvis ånd er gjenfødt av Guds Ånd.

Forløsningen kan aldri skilles fra Jesu Kristi blod. Jesu blod er en virkelig ting og ikke bare et symbol på noe annet. Offerblodet i den gamle pakt var heller ikke symbolsk uten i den forstand som det pekte hen på blodet av Guds Lam som skulde komme.

Gud sa: «Jeg vil se blodet»,  «Uten blodsutgytelse skjer ikke forlatelse»,  «De har tvettet sine kjortler og  gjort dem hvite i Lammets blod».  2. Mosb. 12, 13;
Hebr. 9, 22;  Åp. 7, 14.

Blodets forløsende kraft ligger i dets forsonende verdi. Og blodet forsoner kun av den grunn at livet er i blodet.  3. Mosb. 17, 11:  «For kjødets sjel (liv) er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler (liv), for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen (livet) er i det».

«Blodet på alteret» peker hen på en fullbyrdet ofring, en iverksatt forsoning. Det står ikke at blodet er livet, men at livet er i blodet. Blodet forenet med legemet vidner om liv, men «blodet på alteret» – skilt fra legemet – vidner om død, et liv utslukt i døden. Blodet forsoner fordi det er beviset på at den rettferdige gjengjeldelse for synden er utkrevet og erlagt.

All synd var belagt med dødsstraff, men i de fleste tilfelle kunde denne dødsstraff utsones gjennem et stedfortredende offer, enten nu dette var en fugl, en okse eller et lam. Kun når fattigdom hindret en israelitt i å frembære et blodig offer, kunde noe annet erstatte det. 3. Mosb. 5, 11.

Det er blodets verdi infor Gud som er det avgjørende. Det er ikke vår beskuelse av blodet som gjenløser, men Gud sier: «Jeg vil se blodet».  Mordengelen i Egypt hadde ikke tatt noe hensyn til blodet dersom det hadde vært strøket på dørens innerside. Det måtte være utenpå huset. Blodets verk er således først et verk innfor Gud. Blodets verk i oss tillempes ved tro. Når jeg tror på det forløsende verk blodet har virket innfor Gud, tillemper Gud Jesu verk i meg. Min skyldbetyngede samvittighet renses – Hebr. 9, 14 – Gud gir oss et nytt hjerte og en ny ånd – Esek. 36, 26-27 – alt gjennem troen og Ånden.

Det som gjør Jesu blod så verdifullt og forsonende innfor Gud, er den kjensgjerning at det er «blodet av et ulastelig og lyteløst lam». 1. Pet. 1, 19.

Offerblodet i den gamle pakt kunde ikke bortta synder – Hebr. 10, 4 –  men de som bar disse offer frem, bekjente derved sin synd og viste samtidig at de trodde på den forsoning som Gud engang i fremtiden skulde tilveiebringe gjennem Jesu blod. På dette grunnlag blev Abel og alle de hellige i den gamle pakt rettferdiggjort. Kain derimot viste ved sitt ublodige offer at han forkastet forsoningen i blodet.

Jesu blods forsonende og gjenløsende virkning ligger deri at det var blodet av Guds fullkomne sønn. Og når blodet er beviset for Gud om et utslukt liv i døden, så er Jesu blod beviset på et gud-menneskelig liv utslukt i døden. Men nettop her ligger gjenløsningens hemmelighet.

I salmen 49, 8 erklærer Guds Ånd at  «en mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham  –  for deres livs utløsning er for dyr».  Derfor måtte Gud selv bli deres gjenløser. Om Israel heter det i salmen 78, 35:  De «kom i hu – at den høieste Gud var deres gjenløser».

«Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv til en løsepenge for mange.»  Mark. 10, 45.  «Han som gav sig selv til en løsepenge for alle.»  1. Tim. 2, 6.  Dette var «liv for liv»,  men et gud-menneskes liv for vårt. Derved kjøpte han slekten tilbake til Gud fra døden og fordømmelsen.