Av Lyder Engh.
(Fra prekensamlingen «Kilden ved veien»- 18. søndag.)
«Og jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, for at han kan være hos eder evinnelig.» Joh. I4, I6.
Det har aldri vært uttalt større ord på denne jord, enn dem som Herren talte til sin lille krets av venner denne skjebnesvangre aftenstund. Med løftet om at den tredje person i guddommen skulle komme til dem, innleder han den annen fase i den store æra av guddommens forening med mennesket.
Den første fase var da den guddommelige Sønn ble menneske og tok bolig iblant oss. Den annen fase begynte da den guddommelige Ånd tok bolig i menigheten, og den tredje fase vil komme når disse to skriftord oppfylles: «Men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.» 1. Kor. 15, 28. «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem.» Åp. 21, 3.
I Betlehem og Jerusalem har de to uanselige krybber stått hvor den andre og den tredje person i den velsignede treenighet har ikledd seg menneskelig natur. For likesom stallen og krybben var de fattige omgivelser som tok imot Guds Sønn da han kom til vår jord, så var det en liten sal i Jerusalem som ble det første sted den Hellige Ånd tok inn da han på denne særegne måten forente seg med vår slekt.
Og ennå dypere betraktet: likesom det legeme den velsignede Sønn fikk som bolig var underlagt skrøpelighetens lov, så var også samfunnet av de troende på pinsedagen et i høyeste grad svakt og ufullkomment legeme for den Hellige Ånd. Men slik åpenbares Guds nåde.
De guddommelige personer kommer ikke til fullkomne mennesker, men de kommer for å gjøre menneskene fullkomne!
Når vi betrakter frelseshistorien fra et annet synspunkt, er det vel riktig, som det ofte har vært sagt, at Det gamle testamente vesentlig åpenbarer Gud, evangeliene åpenbarer Sønnen, og Apostlenes gjerninger og brevene åpenbarer Ånden. Og dog er ikke dette den fulle sannhet, for Jesus sier at det store mål for alt det han sa og gjorde var å åpenbare Faderen og herliggjøre ham. Og selv om det er Åndens store oppgave å herliggjøre Jesus for våre hjerter, og gjøre ham stor, så ser vi at Åndens gjerning i dypeste forstand er å føre Faderens bilde fram for våre øyne. Les 1. Kor. 2, 10-13!
Vi har kanskje lov til å uttrykke det slik: Ånden leder oss til Kristus, og Kristus leder oss til Faderen.
Vi bør også erindre at det er Faderen som har gitt oss Sønnen, og Jesus sier at det er Faderen som også gir oss Ånden, gjennom Sønnen: «Men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn.» Joh. 14, 26.
Det verk som Jesus har lagt grunnen til ved sin død og oppstandelse, fører Ånden videre. Først i disiplenes hjerter: «Han (Ånden) skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.» «Ennå har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nå; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten.» Joh. 14, 26 og 16, 12-13. Men også Jesu verk i verden fører Ånden videre: «Når talsmannen kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vitne om meg.» «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.» Joh. 15, 26 og 16, 8.
Ånden var lovt oss av Faderen, det sier Jesus flere ganger: «Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt.» Luk. 24, 49. Da «bød han dem at de ikke skulle vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt, som I, sa han, har hørt om av meg.» Ap.gj. 1, 4. Men allikevel skulle både menigheten og dens Herre be Faderen om å oppfylle dette løfte. Vi bør ikke gi plass for den tanke at løftet utelukker bønnen, eller gjør den overflødig. Nei, løftet er bønnens plattform.
Vi skal nå forsøke å betrakte Åndens person i lys av noen få skriftsteder, men jeg forutskikker den bemerkning at det ikke er gitt meg tankedybde eller åndskraft til å trenge inn i denne guddommelige persons vesen. Jeg kan bare røre ved det ytterste av hans kledebon.
Skriften har sagt oss at «Gud er Ånd», og «Herren er Ånden». Vi ser da lett at selv om Ånden er den tredje person i guddommen, så står han ikke derfor på et lavere trin enn de andre personer, for Ånden er, ifølge de siterte ord, Faderens og Sønnens egentlige og indre selv. Det heter nemlig aldri, som en riktig bemerker, at Ånden er Gud, eller at Ånden er Herren, men «Gud er Ånd», og «Herren er Ånden». D. v. s. at det er i kraft av Ånden at Gud er Gud, og Herren er Herre. Denne tanke stadfestes av dette ord: «Således vet heller ingen hva som bor i Gud, uten Guds Ånd.» 1. Kor. 2, 11.
Ifølge dette indre forhold mellom Ånden og Gud, og Ånden og Sønnen, må også betingelsene for Åndens åpenbarelse blant menneskene bli anderledes enn for Sønnens vedkommende.
Sønnen kunne ikle seg et menneskelig legeme, og leve som et menneske blant mennesker. Han kunne åpenbare seg direkte i og for den sansbare verden, men det kan ikke Ånden.
Sønnen kunne ta bolig i et legeme, men Ånden kan bare ta bolig i den menneskelige natur, eller ennå riktigere uttrykt, i et vesen som svarer til hans eget, nemlig den menneskelige ånd.
Enskjønt Åndens forhold til den troende er et emne som krever en selvstendig betraktning, vil jeg i denne forbindelse henvise til to skriftsteder som understreker denne tanke. Det er Esek. 36, 27: «Min Ånd vil jeg gi innen i eder «, og Joh. 14, 17: «Han blir hos eder, og skal være i eder.»
Til forståelse av den måte som Ånden åpenbarer seg på i den menneskelige sfære, vil det hjelpe oss å tenke på hvordan den menneskelige ånd ytrer seg i den menneskelige personlighet.
Vi legger da merke til at den menneskelige ånd fører en meget ukjent, usynlig og ufølbar tilværelse, men den er der like fullt, og er i virkeligheten den del av vår natur som gjør oss til de høye vesener vi er i forhold til andre skapninger. Ånden i mennesket er den indre skjulte kilde som ad mange hemmelige veier fornyer og høyner vår personlighet og vårt liv.
Når vi i sjeldne tilfeller taler om den ånd et menneske har, tenker vi ikke på ordene og handlingene, eller overhodet de ytre åpenbarelser, men vi tenker på noe hemmelighetsfullt, formløst og usynlig som omgir og ledsager mennesket.
Dette må vi ha for øye når vi vil etterspore tilkjennegivelser av den Hellig Ånd i menneskers liv. Det er farlig å se de fysiske tilkjennegivelser som direkte utslag av Ånden. Det er en mellomliggende prosess mellom det rent åndelige og det fysiske, og i denne mellomliggende prosess kan også andre faktorer enn Guds Ånd spille inn. La meg si det med stor bestemthet: Den Hellige Ånds tilkjennegivelser vil alltid stå i fullkommen harmoni med Åndens egenskaper.
Det er intet sted i Skriften hvor Åndens person er så klart fremholdt som i Jesu avskjedstale i Johannes-evangeliet. Den som vil ha sikkerhet for at hans erfaringer av Ånden er ekte og guddommelige, bør prøve seg i det klare lys av disse ord.
I denne korte og flyktige betraktning av denne opphøyde person skal jeg bare ta fram tre synspunkter. Vi betrakter ham først i lys av det navn Jesus Kristus gir ham.
«Men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende eder i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som j eg har sagt eder.»
Joh. 14, 26.
Blant bibelstuderende er det kjent at Ånden aldri kalles den Hellige Ånd i Det gamle testamente. Navnet er et uttrykk for personens egenart, og det var ikke i Guds plan å avsløre Åndens sanne vesen før i den nye husholdning, hvor Ånden skulle spille en slik avgjørende rolle. (Om Salmen 51, 13 og Es. 63, 10 se under.)
Helligheten uttrykker Åndens egentlige vesen, den er hans navn. Jesus bruker uttrykket «Hellige Fader» i sin yppersteprestelige bønn, men ellers pleier ikke Skriften å betegne Faderen som den Hellige Gud, eller den Hellige Sønn, men den er vel kjent med betegnelsen den Hellige Ånd.
Av dette må vi ikke utlede den blasfemiske tanke at Gud og Sønnen skulle savne noe av denne hellighet. Vi må igjen huske at Ånden er disse personers sanne indre liv og selv, samtidig som han er en selvstendig person i treenigheten. Ånden heter den Hellige Ånd fordi han nettopp er guddommens indre og egentlige liv, og fordi han framtrer i menigheten i denne egenskap og med den oppgave å virkeliggjøre hellighetens høye mål.
Den vesentlige og grunnleggende uttrykksform for Ånden i menighetens og den kristnes liv blir derfor helligheten. Men de mange måter som helligheten ytrer seg på, kan vi i denne forbindelse ikke stanse ved.
I sin avskjedstale har Herren også brukt et annet ord om Ånden, som kaster et skarpt lys over hans person. Tre ganger betegner Jesus ham for «Sannhetens Ånd». Joh. 14, 17; 15, 26 og 16, 13.
Jeg må igjen si at det er ikke mindre sannhet i Gud eller i Sønnen. Tvert imot sier Jesus om seg selv: «Jeg er sannheten.» Kanskje jeg kan si at Ånden er det guddommelige erkjennelsens organ. Likesom all dyp og virkelig erkjennelse hos mennesket ligger i dets ånd, for Skriften kaller menneskets ånd en Herrens lampe, slik er Ånden både stedet for all Guds visdom, og organet for all erkjennelse: «Ingen vet hva som bor i Gud uten Guds Ånd.»
Ånden kalles også sannhetens Ånd fordi hans oppgave i menigheten er å føre den til erkjennelse av Guds kunnskap.
Hvor ofte er vi ikke blitt blendet når vi er kommet inn i Åndens lys!
Ordet «sannhet» må sees fra to sider.
Sannheten står først i motsetning til løgnen. Når Ånden får makt over et menneske, blir mennesket sant. All begynnende erfaring av Ånden fører med seg en dyp erkjennelse av begåtte synder, og en sønderknusende følelse av personlig uverdighet. Det heter at Ånden er sannheten. Han ikke bare forkynner sannheten, men han er den på en slik måte at overalt hvor Ånden viser seg, faller det menneskelige i støvet.
I den første tid i Jerusalem var Åndens nærvær så overveldende at han slog ned som et lyn på dem som hadde forsøkt å føre både Gud og mennesker bak lyset. (Ap.gj. 5, 1 flg.)
Vi kan altså med den største rett si at ett av de avgjørende tegn på at Ånden er i virksomhet i et menneske er at dette menneske lever i en dyp selverkjennelse.
Men ordet «sannhet» har også en annen side, og det er denne siden som er nærmest i tanken når Johannes bruker dette ord, og det gjør han ofte i sitt evangelium.
Jeg vil bare ta to eksempler. Det ene er fra Joh. 1, 17: «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Og det andre er fra Joh. 4, 23: «Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og i sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.»
Det er klart at ordet «sannhet» her ikke står i motsetning til løgn eller usannhet. For loven var ikke usannhet, og alle tilbedere i den gamle pakt var ikke usanne tilbedere, eller hyklere. Men ordet «sannhet» står her i motsetning til skyggene og det uvirkelige. For loven var bare en skygge, og tilbederne i den gamle tiden tilbad i disse skygger, men når den Hellige Ånd kom, sannhetens Ånd, da skulle skyggene ombyttes med virkeligheten, og alle tilbedere skulle få en uhindret adgang til det «sanne tabernakel».
Åndens liv er således det sanne gudsliv!
Nå vil vi stanse noen øyeblikk ved det tredje ord som Herren gjør bruk av. Det er på flere måter det rikeste og skjønneste ord, og det er sårt at jeg ikke kan dvele en lengre tid ved det.
«Dersom I elsker meg, da holder i mine bud, og jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, for at han kan være hos eder evinnelig.» Joh. 14, 15-16.
Man har forsøkt å tolke ordet «talsmann» ved hjelp av språkets mest talende uttrykk, men det blir allikevel noe tilbake som er uutsigelig.
Jesus hadde sagt til sine disipler at han skulle forlate dem, skjønt bare for en tid, men dette hadde allikevel fylt deres hjerter med ubeskrivelig sorg. Jesus var deres midtpunkt, deres leder, og hver eneste en av dem kjente ham som sin personlige venn. Og så skulle de miste ham!
Jesus sier: «Han skal sende eder en annen talsmann.» I løftet om den Hellige Ånd sier han at de skal få en annen i hans sted. Og han legger til at det er til gagn for dem. De skulle ikke tape noe på denne ombytning.
Jeg må da tolke dette ord slik at den Hellige Ånds komme fullt ut skulle erstatte tapet av Jesus Kristus.
Jesus Kristus er den mest elskelige og trofaste venn blant mennesker. Han er den klokeste rådgiver og den beste fører. Han er sterk som en far og øm som en mor. Men i hvilken kraft er han alt dette? Han er det i kraft av den Hellige Ånd!
Ved å motta den Hellige Ånd kommer vi i besittelse av Frelserens hjerte!
Jesus Kristus er vår talsmann hos Faderen, og den Hellige Ånd er talsmann i våre hjerter. Det er det underfulleste av alt som hittil er skjedd, at den tredje person i guddommen er kommet til oss, for å bo hos oss og bli hos oss evinnelig. Måtte vi åpne våre hjerter fullt ut for ham!
Han er Guds faderhjerte, fylt av brennende kjærlighet og hengivenhet til alle sine barn. Og vi kan bare motta ham i den elskende lydighets favn.
******
Salmen 51, 13. Es. 63, 10-11. Det hebraiske ord som i vår bibel er oversatt med «den Hellige Ånd», betyr egentlig «hans hellighets Ånd». Stier oversetter det slik i sin kommentar. Andrew Murray i The Spirit of Christ.