Av Hans Wennesland

(Fra Det Gode Budskap nr.11 – 1948)

I den apostoliske tid rådet der et vidunderlig samfunnsliv blant de frelste. Vekkelse var det ikke bare høst og vinter, men Herren la hver dag den som lot seg frelse til menigheten. Tallet som på pinsdag nevnes med omlag tre tusen, vokste straks til omlag fem tusen menn og hertil kommer så alle kvinner og barn. Kjærlighetslivet var på sine høyder og derfor var de snille og gode mot hverandre, så de utenfor kunne si: «Se, hvor de elsker hverandre.»  De ventet på (at) Jesus snart skulle komme igjen, og det var vel meget derfor de solgte sine eiendommer og la verdiene for apostlenes føtter så de fattige også kunne nyte godt av deres gods, mens de i fellesskap ventet på Jesus.

Partier og slike ting som der i våre dager er så meget av, er helt fremmed for den tid, men det gjorde sitt inntog senere, og bragte megen elendighet og forvirring med seg.  Men mot dette herlige kjærlighetssamfunn er det satan retter sine våpen på en meget listig måte. Vi bør endelig være våkne for satans list.

Ananias og Saffira hadde som de andre lovet Herren at også de skulle selge sin eiendom, og gi alt til apostlenes administrasjon, men her var det satan seiret så der kom fusk og svik med i handlingen. Selvfølgelig tenkte de begge det var kapital som var lett og skjule, men alt som ikke er av lyset vil før eller senere komme for dagen. Noen menneskers synder er åpenbare og går forut for dem til doms, mens hos andre følger de etter. All skjult og uerkjent synd vil følge hvert menneske som skyggen.

Da Ananias kom med pengene kjente Peter klart i sin ånd at her var fusk og svik med i spillet og sa derfor: Ananias, hvorfor har satan fylte ditt hjerte at du skulle lyve for den Helligånd og stikke noe av akerens verdi til side? Var den ikke din så lenge du hadde den? Og var den ikke i din makt da den ble solgt? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker men for Gud.  Men da Ananias hørte disse ord falt han død om.

Det var nok tre spennende timer for Saffira som ventet han skulle komme hjem og fortelle hvordan fusket gikk, men han kom ikke og derfor gikk hun selv til Peter, men den samme synd bragte døden også over henne. Syndens lønn er døden. Den dreper samfunnslivet med Gud og de frelste. Den har drept og dreper mangt et legeme i ung alder, og den har i seg evig død og dom. Intet i verden skulle vi Guds folk være så redd som synden. Vi må avsky den i alle dens skikkelser. Gå av vegen for ondt, sier Peter.

Det synes være en hård dom disse syndere fikk, men tenk om Peter hadde latt det passere uten videre, så hadde det nok snart kommet for dagen. Hvert syndig frø som får leve udømt, bringer alltid rik frukt til død og ødeleggelse. Nå kom det stor frykt over alle som hørte det. Hadde det fått passere, hadde det blitt misnøye og misundelse hos de som hadde gitt alt og dertil ett eksempel til dårlig etterfølgelse.

Se hvordan Paulus i Ef. 5, 8-12  formaner Guds folk. Vandre som lysets barn, for lysets frukter ter seg i all godhet, rettferdighet og sannhet, i det I prøver hva der er velbehagelig for Herren, og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller. La ikke ditt motto være: Hvor nær kan jeg gå verden, men hvor langt kan jeg komme fra den. Det var da Peter varmet seg sammen med verden han sverget på at han ikke kjente  Jesus.

Det finnes dem som mener at et Guds barn ikke kan synde fordi det har fått Guds natur. Jeg har selv engang hørt en predikant si fra talerstolen, at etter Gud dømte synden på Golgata har han siden ikke sett synd, så om et menneske banner eller ber, er for Gud akkurat det samme. Det er et evangelium fra selve helvete. Her har på denne jord bare vært en syndfri; nemlig Jesus Kristus. Synd var ikke i ham.

Hver enkelt troende har fremdeles den adamitiske natur i seg, og det er over denne vi skal ha seier. Den som sier han ikke har synd han dårer seg selv, sier Johannes. Skyldfri er vi i det fullkomne offer som Gud bragte for oss i sin sønn på Golgata, men se det er noe ganske annet.  Den eneste måte vi kan få seier over det gamle menneske på er å leve i ytmyk selverkjennelse og dømme synd som synd og gi plass for den Helligånd i våre hjerter. Slik levet de gamle seiershelte, og det er ingen annen veg lagt for oss.

Jeg takker Gud for den frelse jeg fikk erfare for over tredve år siden og for å være bevart i nåden til idag, men det er en dyp bedrøvelse i mitt hjerte over at Jesus ikke har fått sitt bilde tydeligere i meg alle disse år. Det er jo ikke i det yttre fotografi vi skal ligne ham, men i karakter, i kjærlighet og alt det den har i seg. Materialet er dårlig, men Mesteren dugelig. Paulus’ ord i Fil. 1, 6:  Han som begynte en god gjerning i eder vil fullføre den til Jesu Kristi dag, gir trøst til mitt hjerte. Må så Herren hjelpe oss alle i det nye år i tjenesten i Hans rike. Både vi som tjener i forkynnergjerningen såvel som enhver annen der tjener hver i sitt kall.  Hilsen med Es. 40, 11.