Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 17 – 1939)

Han lærte, skjønt Han var sønn, lydighet om (av) det Han led.

Noen mener i dette skriftord å finne grunn til å tro, at Jesus hadde ulydighetstendenser. Men hverken teksten, eller ånden i teksten, gir støtte for det. Det sies kun at Han lærte noe, hvilket vel nærmest forutsetter, at den lærdom hadde han ikke tidligere. Mon ikke det går an å bruke følgende som illustrasjon?  Jeg lærte for mange år siden bakerhåndverket. Ikke av den grunn at jeg var en ulydig og lite dugelig baker. Men av den grunn at jeg slett ikke var baker før. Min prinsepals sønn lærte samtidig å bli baker, og av samme grunn. Vi blev like i det å lære det som vi ikke før kunde, skjønt han var sønn, jeg ikke.

La oss nu kaste et blikk på vår velsignede Frelser og Hans stilling før Hans menneskevordende så vil vi være bedre forberedt å fatte det. Johs 1, 1 flgd.  I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og ordet var Gud. Han (Jesus ordet) var i begynnelsen hos Gud, alt er blitt til ved Ham  o.s. v.

Han er før alle ting, og alle ting står ved Ham, ophavet. Kolos.1, 17 – 18.

Han bærer alle ting ved sitt krafts ord. Hebr. 1, 3. Ophavet til Guds skapning. Johs åpenb. 3, 14. Disse og mange lignende bibelord viser oss Hans stilling før Han steg ned. Han var altså herskeren, skaperen, før alle ting, bærende alle ting, ophavet til alle ting.  Alt adlød Ham, alle engler tjente Ham. I den stilling behøvde Han ikke å lyde noen eller lide i noen henseende. Ti som ophav, skaper, opholder, bærer av alt, behøvde Han ikke lyde, men kun befale. Men så kom den av Faderen fastsatte dag, da ordet blev kjød. Johs 1, 14.

Og ordet sier at Han gav avkall på herskerstillingen og tok en tjeners skikkelse på sig. Filip. 2, 7. Se min tjener som jeg støtter. Es. 4. 2,  1. 52. 13. Herskerens tjener 49, 7.

Merk nu er Han ikke hersker selv, men herskerens tjener. Til og med foraktet av hver sjel, vekker folks avsky, samme vers. Foraktet og forlatt av mennesker, full av pine, vel kjent med sykdom, aktet for intet. Es. 53, 3.

Dette er altså den samme som før var hersker. Men hvilken forskjell? Nu lider Han forakt, pine, blir vel kjent med sykdom, fristelse. Hebr. 2, 15. Luk. 4, 1-13. Og hvorfor alt dette? Jo, sier Han selv, for å gjøre o Gud din vilje. Hebr. 10, 7

For syndens skyld. Rom. 8, 3.  Kristus led engang for synden. 1. Pet. 3, 18. Guds Lam som bærer verdens synd. Johs, 1, 29. Bortta synden ved sitt offer. Hebr. 9, 26.

Altså har Jesu lidelse som Han lærte lydighet om ingen ting med egenvilje og ulydighet å gjøre. Men som tjener, som lam, som verdens syndoffer hadde Han ingen annen ting å gjøre enn å lide og lære lydighet. For en tjener – et offer, et lam har ingen annen stilling. Og nu en ting til vil jeg minne om her. Det er ikke som et eksempel for oss Han har hatt denne stilling. Men som frelser. Dette er grunnvollen som Paulus hadde lagt som en vis byggmester.
1. Kor. 3, 10.   Det fører bort fra saken å kalle Jesus eksemplet, enda Han også er det. Men Han er intet eksempel hvordan vi skal bære oss avsted for å bli frelst, hverken på den ene eller annen måte. Han er Frelseren som frelser oss. Han er livet. La nu Jesus være for dig det Gud har gitt Ham til. Det lyder så smukt å si at Jesus er et eksempel for oss som vi skal efterfølge og ligne. Men frelst blir man aldri ved å ha Ham som sådan. Frelst blir man kun ved å motta Ham som Frelser både for synd og det annet.

Da Han var fullendt, Hebr. 5, 9 og  2, 10.  Det er samme uttrykket som brukes i forbindelse med skaperverket.
1. Moseb. 2, 1 – 7.  Hvilke som vi vet vil si: at du var ikke med å skape om de ting som hørte til dette verk. Gud selv var tilfreds, det var efter Hans egen smak og ønske så Han hvilte fra alt det Han hadde skapt og gjort, vers 3.

Kristus blev fullendt. Det var altså ikke mer å lide for syndens skyld. Han led engang for synden. 1. Pet. 3, 18, og verset sier videre: At det var for å føre oss frem til Gud. Her er altså det eneste middel med hvilket vi er ført frem til Gud. Altså:  Likesom det ikke var mer å gjøre i universet fra Guds side for at det hele skulde tilfredsstille og ære Ham, det var fullendt. Så blev Kristus ved sin lidelse og lydighet som syndoffer og Frelseshøvding så fullendt at alt som Han har gjort fullt ut tilfredsstiller Guds rettferdighets krav. Det er absolutt intet mer å forlange eller å gjøre i den forbindelse.  Det er fullendt! Det er fullbragt, lød det.  Satan er bragt til taushet. Uten tvil gjelder også det at Han blev fullendt, sett fra den side.  Alle djevelens anslag var forsøkt på og mot Ham, fienden hadde nu intet mer å bringe til anvendelse i denne kamp. Men han blir avvebnet. På korset viste Kristus sig som seierherre. Kolos. 2, 14.

I dette fullbragte verk hviler nu Gud fullt tilfreds. Hvil du også, du min leser, for det er å lyde Ham som du ser det tales om i samme forbindelse. Ellers kommer du til å ligne Israel fordum som Hebr. 3. og 4. kap. så advarende taler om. Gjerningene var jo fullført, står det, og enda fikk de ikke gagn av det, fordi de ikke lød Ham. Hvilket betød det samme som de ikke trodde og gikk inn til Hans hvile.

For kun for dem som lyder, og husk nu: Å  lyde, tro, hvile  er ett og det samme.   Kun for dem er Kristus og troen til evig frelse.

Er nu Gud tilfreds med Kristi verk, av hvilken grunn er så ikke du det?   Ta imot Guds vidnesbyrd, så stadfester du at Gud er sanndru. Johs. evang. 3, 33,  Johs. brev  5, 10.

Eders i Ham tilfredse br.

 Daniel.